… Jorda Rundt med Xanadu har kommet til sin ende.
Vi er tilbake i Bodø og Xanadu er trygt fortøyd i havna.

Et prosjekt er fullført … et kapittel i livets bok er over …
Vi har reist i 3 år, tilbakelagt 32721 nautiske mil, fullført en jordomseiling og en enorm personlig utfordring. Det har vært fantastisk, lærerikt, slitsomt og skremmende. Det har vært latter og tårer. Mange gode venner har vi fått underveis.

Vi har seilt Atlanterhavet, Karibien, Panamakanalen, Stillehavet, Torres Stredet, Arafurasjøen, Timorsjøen, Javasjøen, Sør Kinahavet, Singapore Stredet, Melacca Stredet, Indiske Hav, Adengulfen, Rødehavet, Suezkanalen og Middelhavet.

Underveis har vi besøkt Shetland, Orkney, Skottland, Irland, Wales, England, Frankrike, Spania, Portugal, Porto Santo, Madeira, Gran Canaria, Tenerife, Gomera, Barbados, Bequia, Tobago Cays, Union Island, Carriacou, Grenada, Ave de Barlovento (Venezuela), Bonaire, Curacao, Aruba, San Blas øyene, Panama, Galapagos, Fransk Polynesia (bla Tahiti og Bora Bora), Niue, Tonga, Fiji, New Zealand, Vanuatu, Australia, Indonesia, Singapore, Malaysia, Thailand, Maldivene, Yemen, Sudan, Egypt, Hellas, Malta, Ibiza, og Gibraltar.

Det vil ta lang tid før alle inntrykk og opplevelser er fordøyd.

Nå er det godt å være hjemme. Hjemme hos familien og venner. Livet i båt skal avvikles og et liv i land skal etableres. Arbeidslivet lokker og vi gleder oss til nye spennende utfordringer.

Til dere som har fulgt oss på reisen via denne hjemmesiden … takk for følget!

If you have a dream

… then work to make it happen
… and never lose sight of it

It may come true

Hilsen Finn og Tove

Oppsummering så langt:
I løpet av 5 dager forflyttet vi oss fra Lisboa i Portugal til Coruna i Nord-Spania hvor vi ankom på Sankt Hans aften. Ei natt i havn og så fortsatte vi ferden; ut i Biscaya med kurs for Scilly-øyene i Sør-England med Brest i Frankrike som alternativ hvis været skulle snu seg mot oss. Men værgudene var med oss hele veien og vi kom oss helt til Holyhead i Wales før vi gikk i havn … 646 nm på drøyt 5 døgn. Slitne men storfornøyde kunne vi konstantere at distansen fra vi ankom Lisboa til Wales var tilbakelagt på under 3 uker hvilket var over enhver forventning!
Ett par dager senere får vi overraskende melding om at bror til Finn ønsker å mønstre på og  vi setter kursen mot Bangor i Nord-Irland hvor Ole Morten ankommer den 5 juli. I 1 uke skal Ole være med oss og ferden går nordover i Skottland via Crinan Canal til Caledonien Canal.

Crinan Canal ble laget på slutten av 17-hundre tallet. Forbedringer ble gjort i 1816 og deretter i 1930. Den strekker seg gjennom et nydelig landskap fra Ardrishaug i sørøst til Crinan i nordvest og består av 15 sluser og 7 svingbruer. Det mest spesielle med Crinan kanalen er at en må selv betjene 13 av slusene … manuell betjening hvilket betyr mye arbeid og til tider tunge tak.

Etter 2 dager i Crinan kanalen etterfulgt av 2 dagseilaser ankommer vi Corpach og sørenden av Caledonien Canal.

Caledonien Canal strekker seg fra Corpach / Fort Williams i sør til Inverness i nord. Den er 50 nm / 96,5 km lang hvorav 22 nm / 35,4 km er kanal og resten er innsjøer. Kanalen har 29 sluser og 10 svingbroer som alle er bemannet av kanalpersonell.
Det største sluseløftet er i sørenden av kanalen … ”Neptune’s Staircase” er en serie av 8 sluser som løfter oss 21,32 meter over havet … opp til Banavie hvor skottlands høyeste fjell Ben Nevis ruver majestetisk i bakgrunnen. Dette blir endestasjon for Ole Morten.

For de som har lyst til å lese mer om kanalene i Skottland, se www.scottishcanals.co.uk.

Vi unner oss 4 avslappende dager i kanalen. Over Loch Ness speidet vi etter Nessie men må dessverre melde at vi ikke så snurten av sjøuhyret. I Inverness må vi avvente været og det går noen dager før vi kan sette til havs med kurs for Shetland hvor vi ankommer 2 dager og 201 nm senere.   

Vi er 60 grader nord! Nordsjøen og reisens siste havkryss venter. Lavtrykkene ligger på rekke og rad ute i havet og vi innfinner oss med at det kan ta mange dager før været tillater videre seilas. Men det gjør for så vidt ingen ting. Vi er fremdeles godt i rute og et ”steinkast” hjemmefra.

Den 25 september 2006 forlot vi Lisboa i Portugal.

I dag, 33 måneder senere, den 13 juni 2009, krysset vi vårt kjølvann, vi er tilbake i Lisboa og har fullført en jordomseiling med Xanadu.

28000 nm har Xanadu lagt under kjølen siden vi sist var her i Lisboa …
(omregnet blir det ca 52000 km med en gjennomsnittsfart på 8,3  km/t).

Det er tid for en skål og ettertanker …

Vi har klart å fullføre noe som vi ønsket å gjøre. I fem år har vi levd på mindre enn 10 m2, hvorav de siste 3 årene har vi vært underveis. Vi sitter igjen med et hav av opplevelser og vi har lært utrolig mye om oss selv og verden. Vi har hatt flotte dager, slitsomme dager og også skremmende dager. En slik reise er selvvalgt bruk av tid og ressurser … det er en investering i helse og samhold, og en eksistens i nuet.  

Vi har fullført en drøm, et prosjekt som har krevd mye … men vi har gjort det!!!

Reisen t/r Bodø – Lisboa er ikke tatt med her. Vi får ta en oppsummering på totalen når vi er tilbake i hjemmehavn Bodø. Dit er det enda et godt stykke … et par tusen nautiske mil …

Ja, da har vi lagt Middelhavet bak oss og befinner oss nå i Gibraltar.

Middelhavet ble et langt kapittel grunnet ustabilt vær.
Når vi forlot Suez så hadde vi et håp om å seile direkte til Malta, men halvveis fikk vi værmelding om kuling midt imot og vi så oss nødt til å legge om kursen til Kreta.
Etter 3 dager i Ayios Nikolaos, nordøst på øya, så fikk vi anledning til å ta en døgnseilas til Khania som ligger på nordvestsiden. Der ble vi værfast i 5 døgn.

Drøyt 4 døgn til havs bringer oss til Malta. Nye 5 døgn med venting på vær. Dagene er travle … vi prøver å gjøre unna så mye båtarbeid som mulig. Vedlikeholdslisten er uendelig lang. En halvdagstur vekk fra båten for å se byen Valetta er alt vi unner oss av fritid. Det er den 18 mai når fortøyningene endelig kan slippes og vi forsetter vestover.

Nye 6 døgn til havs bringer oss til den spanske øya Ibiza hvor vi får et stopp på 48 timer, deretter ett døgn seilas til Torrevieja på spanskekysten. Også her blir det et 48 timers stopp før vi legger i vei på siste etappe … drøye 2 døgn til havs og endelig ankomst Gibraltar.

Total distanse i Middelhavet ble 2199 nm. Det har vært noen fine dager med seiling, men mye motvinds-seiling på skarpt kryss og også motorkjøring i vindstilla. Vi er slitne, men fornøyde med å ha kommet så langt.

Nå skal vi bruke noen dager her og forhåpentligvis får vi tid til å se mer av Gibraltar enn bare marinen. Men vi har valgt at arbeid på båten er førsteprioritet i denne delen av reisen. Det har vært tøffe forhold og det kreves mye for å holde båten i god stand. Vi vet at Xanadu ikke blir prioritert når vi kommer hjem og vi vil gjerne vite at båten er godt rustet til på nytt å møte den norske vinteren og bli overlatt til seg selv.

Gibraltar, 01 juni 2009

Det er den 2 april og vi er underveis fra Khor El’Marob i Sudan til Egypt. Vi har lagt Foul Bay bak oss og i morgentimene holder vi god fart med motor i et vindstille og rolig hav. Da mister vi på nytt fremdriften … reparasjonen på girkassa holdt bare hit og vi er 60 nm fra nærmeste trygge havn i Egypt. Vi har fremdeles fremdrift i revers og i vindstilla tilbakelegger vi de neste 15 nm, i 2 knops fart, ryggende opp kysten av Egypt … det tror vi ikke mange har gjort før oss. Men tilslutt gir motoren opp.
Et hvert vindpust benyttes men dagen går og det blir kveld før det endelig begynner å blåse. De neste 24 timene blir en kamp i 15-20 knop motvind, 1 ½ knop motstrøm og krappe bølger. På skarpt kryss presser vi oss selv og båten nordover … kurs NV i 1 time deretter NØ i en time … slik holder vi på og distansen til målet i nord nærmer seg med bare 1½ nm i timen. Det blir ingen hvile på noen av oss. Å ankre opp er ikke noe alternativ.
Når vi endelig nærmer oss marinaen i Port Ghalib er vi veldig slitne. Det begynner å bli sent på ettermiddagen og det er ikke fritt for at vi fortviler når vinden pånytt dør ut og strømmen presser oss mot rev sør for marinaens innseiling … med 1 ½ knop fart i båten, og revet faretruende nært, klarer vi å slå og komme oss litt mer nord før vi endelig får kurs mot innseilingen.  Port Ghalib autoriteter er informert om oss og i marinaen har vi venner som følger oss over VHF’en … de er klar med joller for å hente oss ved innseilingen og lede oss til kai. Det har begynt å mørkne når havnekapteinen i Port Ghalib kaller oss opp på VHF’en. Det er rev ved innseilingen og havnekapteinen er ikke lysten til å la oss entre havna i mørket! Det er bare uker siden en annen seilbåt kom inn uten motor og da endte både joller og båt på revet hvor seilbåten fremdeles ligger totalskadd. Mens Finn manøvrerer blir det Tove som kommuniserer med havnekapteinen og etter en stund med rolig prat gir han tilslutt tillatelse til at vi får komme inn … men ved hjelp organisert av han. Hva som fikk han til å endre mening vet vi ikke … kanskje det hjalp på med en kvinnelig stemme hvor fortvilelse og nød tydelig kom frem, eller det faktum at vi var utslitt og hadde dårlig med vann og mat, eller det at medseilere brøt inn i samtalen og med det gjorde han oppmerksom på at han simpelthen ikke kunne nekte oss hjelp. Enden på visa ble at en stor dykkerbåt og 4 ribjoller møtte oss ved innseilingen og tauet oss til kai. Der ble vi mottatt av mange mennesker som alle følte seg stolte over å ha deltatt i en ”redningsaksjon”. Og slik ble vår ankomst til Egypt.
Vi hadde tilbakelagt 351 nm for å nå et mål på 280 nm, og vi brukte 84 timer!

Den neste uken blir travel. Havnekapteinen ordner mekaniker til oss og girkassa tas på nytt ut og sendes til reparasjon … etter noen dager er den tilbake på plass med nye lagere og O-ringer. Ellers blir det den vanlige runden med stell av Xanadu, klesvask, proviantering osv. Når vi endelig er klar er det om å gjøre å komme seg til Suez så fort som mulig … forsikringsselskapet har gitt oss en begrenset tidsperiode i Rødehavet og vår tid er nesten oppbrukt. Dessuten har vi dårlig tid hvis vi skal rekke hjem til Bodø før høsten setter inn.

Den 11 april forlater vi Port Ghalib med kurs for Suez. Det blir en grei tur. Noe motorproblemer underveis … denne gang luft i systemet. Finn fikk tilslutt redet ut problemet og det ble løst ved hjelp av nytt findieselfilter. Fikk heldigvis litt seilvind når motoren stoppet slik at Tove kunne seile på rolig kryss i åpent farvann mens Finn reparerte. Opp Suez Gulfen motorseilte vi. Holdt oss parallelt med nordgående skipslei og hadde rolige værforhold hele veien. Her er fullt av oljefelt og masse trafikk. Radarbildet er mildt sagt forvirrende.

Det er sent på kveld den 13 april når vi nærmer oss Port Suez. Det er tusentalls lys overalt, fra land, fra skip for anker, navigeringsbøyer osv. Dette er en skikkelig utfordring og vi holder rolig fart med stø kurs langs trafikkleia. Port Authorities i Suez og vår agent er informert om at vi er underveis.
Vi er 1 nm fra innseiling til Newport Rock Channel når vi støter på et nytt problem. En U-båt ligger moret rett utenfor skipsleia. Den er mørklagt og vi oppdager den ikke før vi, tydeligvis, er kommet for nær. Et Egyptisk marinefartøy kommer for full fart og avskjærer oss. Ettersom marinen har en ”no communication” policy over VHF så følger en gjettelek hvor vi prøver å finne ut hva slags manøver de ønsker vi skal gjøre … Vi dreier babord, altså inn i skipsleia, men det blir feil! Lyskastere blinker og sirener hyler … ombord hos begge parter er stemningen irritert. Tilslutt tar de endelig VHF-kontakt … ”Sailboat, sailboat, what do you think you are doing … what are you doing here?!!” Tove svarer at vi prøver å nå Suez og at Port Control og Suez Yacht Club venter oss. Med dette roer stemningen seg litt, men de vil ha oss opp på siden for sjekk av papirer og pass. Det er tydelig at de ikke har helt trening i denne sikkerhetskontrollen da de finner ut at passet til Tove er utgått på dato … det viser seg at det er visumet for Yemen de ser på og dette er selvfølgelig gammelt. Alt i alt så oppfører vel marinen seg høflig nok men vi er overgitt og irritert når vi endelig får lov til å fortsette. Klokken er halv ett natt til 14 april naar vi ankommer Suez YC. Rødehavet og Suez Gulfen er endelig et tilbakelagt kapittel!
Tilbakelagt 300 nm på 60 timer.

Total distanse fra Aden (Yemen) til Suez (Egypt) har vært 1509 nm hvorav de siste 851 nm har vært en prøvelse.
Totalt 159 timer motorkjøring hvorav hovedandelen, 135 timer, har vært de siste 851 nm.

Når dette skrives leser vi 21 april 2009. Vi har lagt første del av Suez kanalen bak oss og ligger nå fortøyd ved en by som heter Ismaila i Lake Timsah. Her venter vi på at uværet i Middelhavet skal roe seg slik at vi kan fortsette vår ferd. Vi har siste del av Suez kanalen foran oss, ca 44 nm, for deretter å fortsette rett ut i Middelhavet. Vi vil nok helst gå direkte mot Malta (ca 1100 nm) men Middelhavet kan være lumsk så tidlig på våren så det er stor sjanse for at vi må ilegge et stopp på Kreta (ca 500 nm), for deretter å vente på nytt værvindu som kan bringe oss videre.

Når det gjelder Egypt som land, kan vi lite fortelle. Vi har verken tid eller lyst til å besøke pyramider, kongegraver og innpåslitne suvenirselgere. Vi er lei av bestikkelser og av å måtte snike rundt i kveldsmørket for å skaffe bla diesel. Vi er lei av å føle at vi gjør ulovlige ting hver gang vi skal ha noe gjort og vi er for slitne til å orke å sette oss inn i denne kulturen slik at vi kanskje kunne forstått mer av den. Og sist men ikke minst så er vi lei av ørkenstøv og sand. Nei, vi lengter til Europa … la oss komme dit snart!!!

Klokken er syv om morgenen den 9 mars og vi er på innseiling til Sawakin i Sudan. Det er 5 døgn siden vi forlot Yemen, og vi har tilbakelagt 658 nautiske mil. Første del av Rødehavet er tilbakelagt … vi er slitne men fornøyde. Dette var den enkle delen; den delen hvor det blåser fra øst mot vest, altså medvind.

Vi passerer skipskaia når vi realiserer at et skip blir lastet med kameler … 2 av gangen heises dyrene ombord, med stropp under magen, festet til en stor kran. Vi må se to ganger før vi bryter ut i latter.
Fremfor oss ligger ruinene av Sawakin Old Town, morgenlyset setter en spesiell stemning der vi nærmer oss forsiktig. Innseilingen til ankringsplassen er trang … gå så nærme ruinene en tør, deretter 90 grader til babord for å treffe renna mellom rev og sandgrunner.
Finn slakker på farta, for så å gi mer gass når Xanadu er rett plassert i renna … men motoren lystrer ikke; vi får ikke motoren i gir! Glemt er fantastiske ruiner og kamelfrakt … hva er feil med motoren? Det tar mange forsøk før giret endelig slår inn og vi får manøvrert oss inn på ankringen og sluppet dreggen.

Innsjekkingen til Sudan er enkel. I Sawakin finnes Muhammed og han gjør innsjekkingen til en lek. Vi henter han ombord, fyller i papirene og utleverer pass og penger. En time senere er han tilbake med landpass til oss slik at vi har lov til å gå i land. Passene beholdes av myndigheten frem til vi seiler videre. Alt dette visste vi og Muhammed er en kjent person fra seilingsbøkene våre.

Denne første dagen hviler vi. En liten tur på land blir det på ettermiddagen og jeg tror det er først da vi forstår at vi er ankommet det Afrikanske kontinent. Attpåtil Sudan … et land som er i konflikt med alle sine naboer og hvor fattigdommen er stor. Vi venter med å besøke den ruinerte gamlebyen … bygd av korall som tiden har smuldret bort og hvor verdens siste slavemarked var i aktivitet frem til slutten av andre verdenskrig!
Nå er det byen Sawakin som lokker … men vi skjønner fort at ordet ”byen” er å ta hardt i.
Er det noen som helst forskjell på ruinene av gamlebyen og dagens by? Vi ser bare ruiner, sand, esler, geiter, kameler, hundrevis av katter, søppel og fluer. På markedet og i gatene finner vi selgerne med sine varer … grønnsaker, krydder, enkle matvarer, mel, brød, en enkel materialhandel, kull og tobakk til vannpiper. Et slakteri vi ikke ønsker å se nærmere på.  
Dette er det tristeste og fattigste vi har besøkt. Her er nesten ingenting!
Møkkete klær, utstrakte hender … men hva kan vi gi? Vi har ikke mynter og det er for mange her som er i nød. Men de fleste lar oss gå i fred og hilser oss velkommen.
Her er buss, diesel, bensin og vann. Men boforholdene … jeg klarer ikke å beskrive dette. Vi som synes Aden var ille har ikke ord for hva vi ser her.

Fra ankringen ser vi en nyoppført moderne bygning. Mohammed forklarer at det skal bli for turistene … internett og kafè. Hvilke turister? … spør vi oss.
Når Sawakin ble erstattet av Port Sudan som landets hovedhavn så ble alle bevilgninger hit stoppet … ikke nedskjært, men stoppet. Siden da har alt forfalt.
Pga gamlebyens historiske verdi så har Sawakin nå fått innvilget at det skal på nytt komme penger hit … et satsningsområde … Vi med Muhammed håper bare at det ikke er for sent.

De neste 2 dagene er vi mest ombord. Vi har en del arbeid å gjøre på båten. Vi får tak i diesel og Finn får tak i noe plank han trenger. Løsningen med reserve autopilot er for dårlig og det må til en del ombygging for å forbedre dette. Motorproblemet løses med justering av kabeloverføringen til giret. For sikkerhets skyld låner vi en påhengsmotor fra Sverre Erik ombord Vagabond Virgin. (Propellen på vår egen påhenger gikk i stykker når vi var i Maldivene og en ny propell er umulig å få tak i frem til vi når Egypt.) Påhengeren skal brukes som reservemotor ut og inn av ankringer, i tilfelle flere problemer skulle dukke opp …

Dag 3 er vi klar til avreise. Landpassene er tilbakelevert, våre pass er trygt ombord igjen, og vi har fått tillatelse til å ankre langs kysten av Sudan på vei mot Egypt. Værmeldingen sier 5-10 knop fra NNV … og lite motvind er lik godt vær herfra til Suez. Men formiddagen går mot ettermiddag og det blåser 15-20 knop NNV. Det er ikke vær som vi ønsker å legge ut i langs denne kysten.
Dag 4 prøver vi igjen. Det er fredag 13 mars og været ser lovende ut.
Motoren startes, ankeret heises, motoren hopper ut av gir og det er umulig å få giret til å slå inn igjen! Jan ombord Celin kommer raskt til med jolla og med Xanadu på slep får vi manøvrert og på nytt sluppet anker. Her er tydeligvis mer feil enn vi håpet. Vi skal med andre ord ingen sted denne dagen! Etterpå slår giret inn på første forsøk! Men nå må vi legge bredsiden til og finne ut hva som er feil.
De neste 12 timene ligger Finn i motorrommet, kun avbrutt av telefonsamtaler til Eilertsen AS som er vår Yanmar forhandler i Bodø. Dette er rådgiving på mildt sagt langdistanse … takk Tommy for god veiledning. I motorrommet tas akslingen løs i tilfelle girkassa må av … kan det være justeringsfeil på girarmen? … vi prøver, feiler og prøver igjen. Olja skiftes. Den mekaniske armen som slår inn girene tas ut og inspiseres … ingen slitasje å se.  Ingenting hjelper, feilen er fremdeles periodisk. Mest stabil er reversen. Kan lamellene snus slik at revers blir lik fremover? Må vi ha ny girkasse? … denne må i så fall sendes fra Oslo! Er det mulig å få en girkasse inn til Sudan? Hvor lang tid vil det ta? Kan noen hjemme sendes med fly og girkasse til Egypt og derfra til Sudan? Må vi legge igjen båten her og reise hjem? Blir vi strandet her i ukevis, kanskje flere måneder? Stemningen er mørk ombord … dette ser ikke lovende ut … Vi er i Sudan! … det kunne ikke vært et verre sted å få motorproblemer. Her er det jo ingenting og de neste 700 nm byr kun på motvind i revbefengt farvann!
Venner og medseilere sitter og leser motormanualer for harde livet. Muhammed informeres, pass utleveres igjen og nye landpass utstedes. Båter som ventes inn informeres … har noen god mekanisk peiling eller en reserve girkasse ombord? Alle gjør hva de kan for å hjelpe.
Muhammed påstår at han har en flink mekaniker, men tør vi la han rote med girkassa …? Og må virkelig girkassa av? … en helvetes jobb. Nei, situasjonen er alt annet enn lys.

Neste dag står byens mekaniker på bredden. Vi henter han ombord og forklarer problemet. Han prater ikke ett ord engelsk, men har peiling. Han ser med en gang at giret er hydraulisk … ”hydraulikko” … peker og prater om noe vi tror er en pakning og skjønner at Finn ønsker lamellene snudd slik at vi i alle fall har fremdrift. For å gjøre dette må girkassa av og Finn ønsker å gjøre jobben selv. Motoren løftes og heldigvis går jobben mye enklere enn fryktet. Klokken tolv kjøres girkassa i land og overleveres til mekanikeren. Fire timer senere får vi beskjed om at Finn må komme til land hvor Muhammed står og venter … vi får bange anelser, hva er skjedd nå? Minutter senere er Finn tilbake ombord … MED girkassa! ”Girkasse reparert” er meldingen fra Muhammed!
Er det mulig? Kan feilen være fikset, her i Sawakin hvor det ikke finnes noe, og det på under 4 timer?! Vi hiver oss i arbeidet igjen og klokken syv på kvelden er motoren tilbake på labbene og alt montert. Vi er spente … tør vi håpe?
Motor startes … test gir frem, test gir revers … og utrolig nok … alt fungerer som det skal. Ingen problemer! Vi blir nesten omvendt … holder Allah en hånd over oss? (Vi vurderte jo å melde over VHF’en før testen ”Om 2 minutter vil Allah sette motoren i gir” les flyreise i Yemen, men vi synes det var for drøyt.) Nei, Allah har vel ikke æren for dette … all ære ligger hos en Sudanesisk mekaniker. Takk, takk, tusen takk!!!
Resultatet meldes over VHF til alle våre venner og støttespillere her på ankringen og jubelen står. Xanadu er ”back in the game”!

Morgenen etter møtes Finn og Muhammed på land. Vi melder positivt resultat, Muhammed rapporterer hva mekanikeren har gjort og hva reparasjonen koster. Følgende melding er fra mekanikeren:
Girkassa er i perfekt stand og holder enda mange år. Det er ingen feil med girene. En pakning er byttet og der lå feilen. Ha en god og trygg tur videre! Pris for 4 timers arbeid er 120 USD.

2 dager senere, 17 mars, blir været godt nok til at vi kan fortsette og de neste 3 dagene motorseiler vi langs kysten. Nettene ankrer vi i fantastiske øde ørkenlandskap. Vi har ingen forestillinger om en rask og enkel seilas herfra i Rødehavet. Det enkleste er å motorseile så langt man kan tidlig på dagen, mens det er lette vinder, for deretter å søke havn tidlig på ettermiddagen når revene er enkle å se og før vinden øker på. God sikt er en nødvendighet … i dette farvannet kan vi ikke stole på kartene som er ufullstendige og som har en feilmargin på opp til 2 nm.
I nydelige Khor Shin’ab unner vi oss en 2 dagers pause. På land ser vi nomader og kameler og vi benytter dagene til turgåing og snorkling.
Den 24 mars ankommer vi Khor El Mar’ob som blir vår siste ankerplass langs kysten av Sudan. På en uke har vi forflyttet oss 200 nm og vi er fornøyd med distansen. Her i Mar’ob blir vi liggende værfast i over en uke mens sterk kuling og ørkensand raser rundt oss. Vi holder oss mest inne og har alle luker stengt i et forsøk på å holde sanden ute. Inne på land ser vi kameler og ikke langt unna ligger flyktningeleire som huser flere tusen sudanesere som har rømt fra konfliktområdene rett nord for oss.  
Men vinden roer seg til slutt og endelig kan vi fortsette nordover … langt utenfor konfliktområdet, over Foul Bay og inn til Egypt.

Det foerste vi moeter i Yemen er en immigrasjonsmyndighet som daglig oeker prisen paa Visum slik at det blir mer i egen lomme. Deretter er det tolleren som har kjeften full av groenne Gat-blader, fint samlet i en ball paa stoerrelse med en appelsin som buler ut i venstre kinn.
Kontoret er en roenne og i hjoernet har han en madrass som sikkert er god aa hvile paa mens han tygger og spytter.
Det er ettermiddag i Yemen og alt er som det skal vaere i dette landet. Mens papirer fylles ut bys Finn paa en smak av Gat og han kommer tilbake til Xanadu tyggende.

Gat er Yemens nasjonal-narkotikum. I hoeylandet dyrkes busken Catha Edulis for deretter aa selges paa alle markeder. Bladene tygges for saa aa samles paa innsiden av kinnet og dette frembringer en mild stimulerende effekt.

Gode venner gir oss forpleining med mat, drikke og sosialt samvaer. Fra cockpiten skuer vi utover Tawahi-distriktet i Aden. Landskap og bygninger … alt er sandfarget og i forfall. Paa kaiomraadet skimter vi kvinner heldekket i svart og menn kledd i alt fra vestlige klaer til skjoert, skjortler og tradisjonelle hodeplagg. Det er fremmed, fascinerende, skremmende og uforstaaelig. Vi er i en del av verden som har en historie tilbake til opprinnelsen, med en kultur og tradisjoner som vi egentlig vet svaert lite om. Vi har lest litt om Yemen og maa innroemme at det negative og fordoemmende har festet seg best. Vi proever aa holde et aapent sinn, men er skeptiske (kanskje spesielt Tove). I kveld er vi slitne etter seilasen hit. En god natt soevn vil gi oss oppladede batterier og i morgen skal vi bevege oss utenfor ankringens bevoktede sikkerhetsomraade.

Tawahi-distriktet i Aden er forfalt. Saa forfalt at vi tenker bomber og krigsherjinger. Er det bosteder, butikker og kontorer i disse bygningene? Store deler av bilparken er i saa daarlig forfatning at det ser mest ut til at kjoeretoeyene er hentet fra en norsk vrakoppsamler. Det foeles surrealistisk … er dette virkelig eller er vi paa et filmsett i Hollywood?

”Velkommen” … vi skvetter til. Oensket noen oss velkommen?
Jo da, ”velkommen” skal vi faa hoere mye. Vi skiller oss ut her vi gaar i gatene og nesten alle som passerer, kvinner som menn, oensker oss velkommen. Noen hvisker det i det de gaar forbi, andre stopper oss, ser oss inn i oeynene og presiserer ”Vit at dere er velkommen, haaper dere faar et fint opphold i vaart land.”
Naar det oppdages at vi har kamere er gleden stor. Alle vil bli fotografert, gamle som unge. Det poseres og smiles, og latteren sitter loest naar bildene vises frem.
”Velkommen, hvor er dere fra?” ”Kom og smak!” ”Prima frukt her!” ”Har dere sett markedet?” ”Gat, gat, gat … kjoep her, smak her!” ”Ta bilde, vaer saa snill.”
Vi hilser, smiler, prater, fotograferer og smaker. Hoeflig avslaar vi kjoep av varer og ingen blir sure for det. Sakte og gradvis viker skepsisen. Vi foeler oss genuint velkomne. Selvfoelgelig er vi obs paa at vi er et yndet offer aa lure penger fra, men det er bare slik det er i store deler av verden. Verken mer eller mindre i Yemen.
Utover ettermiddagene er gatene fulle av menn som har slaatt seg ned paa medbrakte tepper. Blant biltrafikk og salgsboder ligger de henslengt mens de tygger sin Gat, spytter groenne klaser, prater og kanskje tar et parti Sjakk.
Utenfor et spisested staar en unggutt og steker noe som ligner paa flate lefser. Vi gaar inn, finner et bord og faar straks oppmerksomhet. Bordflate blir dekket av avispapir. Deretter kommer en plastkanne med vann, glass med varm te, og masse lefser som spres utover avisene. Det finnes ingen meny, kommunikasjonen er vanskelig og prisen skjoente vi ingenting av. Men vi skjoenner at det serveres mer enn lefser … valgene er kjoett, kylling, lever eller boenner. Vi bestiller og venter i spenning. Mon tro hva vi faar? Faa minutter senere faar vi servert en slags gryterett med kjoett. Vi spiser med fingrene og bruker lefsene som ”bestikk”. En helt grei maate aa spise paa … foeles nesten helt normalt … og maten smaker kjempegodt.
Ved oppgjoerets time er vi spent paa hvor mye de vil proeve aa lure oss paa prisen, men vi tok skammelig feil … 1300 Ryal totalt for 4 personer, altsaa 50 kroner! Samme pris som de lokale; takk for det, vi vil komme tilbake hit.

Vi ser faa kvinner og menn sammen. De holder seg adskilt. Paa gaten er det kamerater som gaar haand i haand, venninner likesaa. Internettstedene har ofte en egen kvinneavdeling og selv paa Adens nye moderne kjoepesenter er gull- og klesforretninger for kvinner i 2 etasje, mens utstyrsforretninger, supermarked, sko- og klesforretninger for menn i 1 etasje.

Og mer om emnet klaer … spesielt kvinneklaer som vi aldri ser siden de alltid er skjult under svarte kapper med lange ermer og hvor tilhoerende utstyr er sjal som skjuler haar og nakke.
I tillegg bruker noen, ikke alle, et tynt sjal som dekker ansiktet. Tilbake er en tynn glippe som viser oeynene. ”En spoekelseskladd”; det er betegnelsen  en medseiler ga kvinnene. Ikke vondt ment, men ganske treffende. Men dette ”spoekelseskladd-utstyret” er ogsaa et moteplagg. Det er egne spesialforretninger for dette og de fineste kappene er dekorert med blant annet Strass. Dertil finner vi hodeplagg i flotte design, farger og de fineste stoffer.
Men paa kjoepesenteret er ogsaa mange butikker med vestlige klaer, flott undertoey og kjolebutikker. Ikke hvilke som helst kjoler men fantastiske kreasjoner i alle design og farger. Kjolene er eksotiske, glamoroese og oppsiktsvekkende. Tenk aa bare èn gang faa oppleve synet av et rom fylt med pyntede kvinner. Det maa vaere et syn!

I Aden faar vi mye hjelp av Omar som er vaar kjentmann. Vi leier hans tjenester og betaler per time. Det er aldri noe tull og han gjoer sitt ytterste. Med hans hjelp faar Finn tak i en ny Sinus konverter … den er 3 ganger saa stor som vaar oedelagte og den ser veldig hjemmelaget ut … MEN den fungerer!
Det er Omar som viser oss Aden. Bl.a. Arab Town hvor kameler er bruksdyr i gatebildet. Og han foelger oss slik at vi faar besoeke Adens eldste Moske.
Det er ogsaa med Omar sin hjelp at vi klarer aa faa reisetillatelse og billetter til aa besoeke hovedstaden Sana’a. Byen ligger 2000 moh, nordvest i Yemen.

Det er grytidlig om morgenen naar vi, sammen med skandinaviske og amerikanske venner, reiser til Sana’a. For aa se litt av landet har vi bestemt oss for busstur èn vei og fly tilbake. Bussen er ”moderne” og var nok en gang baade ren og flott. Men naa er den nedsarvet i oerkenstoev, toalettet har for lengst sluttet aa fungere, og heldig er den som skimter noe ut av vinduet. Ved avreise vil ikke bussdoera lukkes og det er mye arabisk spraakbruk frem til problemet loeses ved at en metallskinne rives av og slenges paa hatthylla.
Foran oss har vi en reise paa 7 timer, kanskje mer. Gjennom landet Yemen og med flere sikkerhetskontroller underveis. Vi tror det er trygt …
Ved bygrensa er foerste kontroll. Som eneste utlendinger maa vi forevise reisetillatelsen og gi kopier av pass og Visum. Alt vel og bussen vinkes videre. Saa kommer et stopp hvor mange passasjerer er ute og kjoeper noe som vi tror er Turkish Delight. Vi er nyskjerrige men tar ikke sjansen paa aa forlate bussen. Deretter blir det noen timer gjennom Yemens landskap … sand, fjell, landsbyer, kameler, geiter, og tusener av forsoeplende rosa plastposer. Saa er det stopp … trafikken staar bom stille og siden koekultur ikke finnes i Yemen saa blir det fort kaos. Utenfor bussvinduet selges dekorerte oljefat som brukes til drikkevann. Et av motivene er et fly som krasjer inn i en bygning … Vaare amerikanske venner tar det hele med ro.
Lenger opp i gata er det menn med Kalesjnikov over skulderen, og etter enda noen meter saa ser vi militaere styrker. Inne paa bussen begynner stemningen aa bli rastloes og amper. Hva skjer? lurer vi. Noen svarer at militaere har skutt og drept en sivil, og veien er sperret. Ja vel, hva skjer naa? Jo da, det skal vaere en slags anleggsvei i oerkenen … riktignok kjoerte forrige buss seg fast, men … Vi ser paa hverandre og lurer paa om vi hoerte riktig.
Med en del manoevrering faar sjaafoeren snudd bussen. Et kort stykke lenger bort vrenger vi av fra veien. Saa foelger en spent tur paa noe som i beste fall kan kalles en anleggsvei. Stopp igjen! Vi kommer ikke videre og maa proeve en annen rute. Opp en bakke, gjennom noe som ser ut som en soeppeloppsamlingsplass men som faktisk er bosteder … Stakkars mennesker! Dette er det verste vi har sett og vi faar mest lyst til aa graate naar vi ser barna som vokser opp her. Ubeskrivelig!
Bussen holder god fart … kanskje for ikke aa bli staaende fast … og etter en halvtimes tid ser vi faktisk veien igjen. Lettet kan vi konstantere at sjaafoeren har manoevrert oss rundt sperringen.
Vi har vaert underveis i snart 6 timer og vi begynner aa bli sultne og toerste. Kjeksen er for lengst fortaert og kroppen gis ikke drikke av den enkle grunn at her er ingen plass aa tisse. Blaeren maa holdes i sjakk for en hver pris!
Nok en time gaar og saa stopper bussen. Er vi fremme? Neida, naa er det lunsjstopp. Lunsj? Hvor? Hva? Vi skjoenner lite. Noen finner noe sjokolade og potetgull til salgs. Mest virrer vi utlendinger rundt paa plassen med et vaktsomt blikk paa bussen slik at vi ikke blir akterutseilt her i ingenmannsland.
Cirka en time fra Sana’a er det ny sikkerhetskontroll. Ny runde med reisetillatelse og kopier. Men nei, her er ikke kopier godt nok! Pass … gestikulerer bevaepnet militaer. Vi kan ikke gjoere annet enn aa gi fra oss passene og ser med bekymring at pass og militaer forlater bussen. Minuttene gaar … vi er allerede forsinket og sjaafoeren er lei. Utenfor bussen sjekkes pass og det diskuteres. Endelig kommer en annen militaer ombord igjen, vi faar tilbake passene, og bussen vinkes videre.

Vi trekker lettet pusten naar vi omsider ankommer Sana’a. Reisen tok 9 timer og bussen ser ved ankomst enda verre ut enn ved avgang. Soeppel, bladverk og Gat-klyser dekker gulvet. Men reisen var aldri kjedelig og opplevelsene var vel verdt aa faa med seg!

Sana’a Old Town … en tusen aar gammel pepperkakeby som fremdeles er full av liv og handel. Vi bor paa Burj Al-Salam Hotell, lokalisert mellom 2 av gamlebyens totalt 40 moskeer. Rett nedenfor vinduet vaart er hoeytalere som roper til boenn flere ganger i doegnet. Foerste rop er klokken fire om morgenen, men vi enser det knapt. Vi har blitt vant. Det er slik det skal vaere. Vi har 2 kvelder og 1 dag til raadighet og vi nyter hvert minutt. Vandrer i trange gater med yrende folkeliv og markeder. Krydder, dadler, godter, tepper, klaer, seremonielle dolker ”Jambiyas”, og vannpiper. Menn i skjoert med bredt belte og Jambiyas paa magen. Portrom hvor en kamel gaar i ring og driver en gammel oljepresse. Inntrykkene er mange. En og annen pause paa hotellets takterasse er kjaerkommen. Her ser vi utover byen og mot fjellene som avtegnes i horisonten. Tiden gaar fort og foer vi vet ord av det maa vi forlate Sana’a og hotellets komfort.
Sana’a flyplass er moderne, men fullstendig mangel paa koekultur gjoer sikkerhetskontrollen til et kaosvelde. Flyet er moderne og gaar foerst i innlandsrute til Aden for saa aa fortsett utenlands til Saudi-Arabia. Vi har vanskelig for aa holde latteren inne naar kapteinen, foer oppstart, melder over hoeytalerne ”Om 2 minutter vil Allah starte motorene.”.
Tre kvarter senere lander vi trygt i Aden. Paa rullebanen moetes noen av vaare medpassasjerer med militaer aere og eskortebil. Det er og blir et pussig syn naar smilende generaler staar haand i haand og tar imot sin gjest!

Vi er tilbake hos Xanadu og med det hjemme. Det foeles godt! Det foeles trygt!

Tilbake paa ankringen hvor et amerikansk krigsskip ble blaast til himmels for 3-4 aar siden. Tilbake i byen hvor den Egyptiske Ambassaden er under oppussing etter at den, for noen dager siden, ble stormet og rasert i protestopptoeyer. I landet hvor sivil lov gjelder mer enn noe annet.
Ja, Yemen har sine problemer og det er et urolig land. Men det yemenske folk har vi bare godt aa si om, og landet er det mest eksotiske og spennende saa langt paa reisen.

Vi skulle saa gjerne hatt mer tid her. Vi skulle saa gjerne laert og forstaatt mer.

Men det er tid for videre seilas.
Roedehavet venter.

Den 17. februar er vår posisjon N 14 29 3  Ø 052 58 0. Vi har vært 12 døgn til havs og Xanadu er dekket av ørkenstøv etter at restene fra en sandstorm nådde oss 300 nm fra land.

Nå er vi i Gulf of Aden med Yemen i nord og Somalia i sør. Vi er 1 av 3 båter som har fulgt hverandre 1500 nm over havet fra Maldivene. Vår lille flåte utgjør nå en konvoi.
”Skulder mot skulder” seiler vi inn i verdens mest aktive piratfarvann.

Militære koalisjonsstyrker har dannet en sikkerhetskorridor som de anbefaler all trafikk å benytte. Korridoren er delt i østgående og vestgående led.
Vi danner en formasjon og seiler en halv nautisk mil nord for den vestgående leia.

Foran oss har vi 5 vaktfulle døgn.
Månen er nedadgående og kun en tynn sigd gir oss lys i morgentimene.

Været holder seg rolig … litt for rolig. Det blir stort sett motorkjøring i vindstilla. Fordelen er at vi alltid har nok strøm til å ha radaren påslått. En nødvendighet i dette farvannet.

Vi observerer at passerende skip er i pirat-beredskap … Vannkanoner sender kaskader av vann over hekkbølgene. Det er avslåtte lanterner, altså mørklagte skip. Vi ser flere konvoier av skip med militær eskorte.
På nattestid hører vi skip innrapportere vår lille flåte til kommanderende krigsskip. Vi omtales som 3 mistenkelige småbåter og oppleves tydeligvis som skremmende der vi blinker på radarskjermene.
Vi oppdager fort at dette farvannet er akkurat så farlig som forespeilet. Koalisjonsstyrken er informert om vårt nærvær og hver dag innrapporterer vi vår posisjon. Ved å lytte på VHF kanal 16 innhenter vi mye informasjon om hva som skjer rundt oss … Første natt overhører vi blant annet et kinesisk krigsskip innrapportere en mulig fare 10 nm nord for oss. Andre dag overhøres første MAYDAY fra lasteskip 30 nm sørøst for oss.

Den 19 februar er vår posisjon N 13 14 4  Ø 048 48 4. Sjøen er rolig og sola står høyt på himmelen. Vi har seilvind og seilene lyser hvitt mot en blå himmel.

Klokka viser 13:58 når Finn slår alarm.

I sør, 2 nm ut til babord, ser Finn et mistenkelig fartøy. En åpen båt som har kurs rett på oss i høy hastighet. Gjennom kikkerten vurderes fartøyet i noen sekunder. Når èn mannsperson ombord blir til 7 personer så er situasjonen truende. Dette har vi blitt advart mot.

Vår lille flåte samler seg enda tettere mens Tove kaller opp krigsskip over VHF kanal 16, forklarer og gir vår posisjon. Situasjonen anses som alvorlig og ting skjer fort. Nærmeste fregatt, Delta 72, er 20 nm unna og dirigeres omgående til vår posisjon. Når det mistenkelig fartøyet når oss er hjelp underveis og Tove holder Delta 72 løpende orientert om hva som skjer.

Det er snakk om minutter fra første observasjon til nærkontakt. Fartøyet passerer rett fremfor baugen på Xanadu og fortsetter mellom vår flåte. 1 nm nord for oss, ut til styrbord, stopper fartøyet. Det vingler litt frem og tilbake for så å legge seg parallelt med vår kurs.
Det er gått 15 minutter. Delta 72 er 12 nm unna oss og kjører full fart.

Det går nye 5 nervepirrende minutter hvor alle parter vurderer neste trekk. Da får vi visuell kontakt med Delta 72. De stevner mot oss fra sørøst. Avstanden er 8 nm. Sekunder senere dreier det mistenkelige fartøyet av fra vår kurs, setter full fart nordover mot Yemenkysten og vi mister visuell kontakt. Klokka viser 16:20.

I èn time får vi følge av Delta 72. Når situasjonen anses som sikret kommer skipet helt nær oss. Det kjører en sirkel rundt oss, gir oss beskjed om ikke å nøle med å ta kontakt igjen, og deretter forlater Delta 72 oss.

Tilbake sitter 5 seilere med en opplevelse vi aldri vil glemme og som vi godt kunne vært foruten. Hva kunne skjedd uten militær hjelp? Det vil vi helst ikke fundere på. Vi takker koalisjonsstyrkene og priser oss lykkelige over deres nærvær.

Den 21. februar forlater vi sikkerhetskorridoren og kjører full fart de 60 nautiske milene som skiller oss fra kysten av Yemen. Det er grov sjø og vi håper piratene holder seg unna havet i dag. Å oppdage en lav, svart, åpen båt er så godt som umulig under disse forholdene. Vi føler oss langt fra trygge og vi trekker et lettelsens pust når vi endelig kan seile inn til Aden.
Her skal vi hvile. Rødehavet er neste punkt på reisen.

Det er drøyt 5 uker siden vi forlot Thailand, Det Indiske Hav er krysset og totaldistansen ble 3394 nm. På dette strekket tilbakela vi 1785 nm. Vi brukte 16 døgn og 9 timer. I det meste av gulfen ble det motorkjøring for å klare å holde farten oppe slik at disse 500 milene ble tilbakelagt så fort som mulig.

Til slutt:  I ettertid har vi blitt informert om at det nylig hadde vært 2 pågripelser av pirater i området hvor vi hadde vår opplevelse.

Stillheten er overveldende.
Etter 11 døgn med bråk, skapt av vinden og havet, så ligger havet nå som en speilflate.
Det er morgen, sola har nettopp kommet over horisonten.
I ettermiddag skal vi slippe anker. Vi gleder oss til en full natt søvn.

Vi er i det Indiske Hav. Bak oss ligger Thailand,  Andaman Sea og Nicobar Islands.
Bengal Bukten krysset vi med rask og slitsom seilas. Når vi nærmer oss syd spissen av
Sri Lanka så tar skipstrafikken seg opp. Her går trafikkåren mellom Singapore, Melakka og araberlandene.
Det går unna … vi gjør ny døgnrekord, 177 nm på 24 timer! Strøm og vind er i vår favør, men behagelig er det ikke. Vi klorer oss fast mens Xanadu jager fremover.

Nå motorkjører vi i vindstilla. Autopiloten vår sluttet å virke i natt. En reserve er funnet frem. Denne nye autopiloten er ikke kalibrert og morgenkaffen settes på vent for at dette skal gjøres. En time og utallige forsøk senere … vi klarer ikke å lykkes med kalibreringen.
Kaffen er blitt kald og sinnet er i kok. Vi avslutter oppgaven og konsentrerer oss om å finne tilbake til den gode følelsen. Det var kanskje ikke rette dagen, etter 11 slitsomme døgn til havs … Lunta er ofte litt kort da …

Mot ettermiddagen speider vi etter land. Målet er den nordligste atollen i Maldivene. Gjesteflagg og Q-flagg er heist, men hvor er øyene? 6 nm fra land får vi visuell kontakt. Maldiviske øyer i Ihavandhippolhu Atoll ligger fremfor oss. Det er blå himmel og vindstille. Vi dropper anker på 26 m dybde utenfor øya Uligamu.

Endelig fremme etter å ha tilbakelagt 1609 nm på 11 døgn og 10 timer!

Det tar ikke lange tiden før 5 unge staute karer fra myndighetene kommer ombord. Papirer fylles ut … Finn signerer og jeg bruker båtstempelet som aldri før. Her er stempel et krav. De som ikke har må bruke tommelavtrykk. Sola steker og innenfor heldekkende klær har svetten formet seg til bekker nedover ryggen. Heldigvis er karene effektive og det hele er unnagjort på under halvtimen. Deretter er det brede smil, de ønsker velkommen, og vi lærer å si Sukuria som er takk på det maldiviske språk Divehi.

Landet Maldivene består av ca 1190 øyer, fordelt på 20 atoller, i det Indiske Hav. Av disse øyene er ca 200 bebodd. Innbyggertallet er ca 250000 og 25% av disse er bosatt i hovedstaden Male.
Det menes at det opprinnelig var mennesker fra India og Sri Lanka som bosatte seg her ute. Frem til år 1153 ble landet styrt av Buddistiske konger, deretter fulgte et Islamsk sultanstyre. I dag er landet en selvstendig republikk og folket er Sunni Muslimer. Landet har sitt eget språk og alfabet. De kan også det arabiske språk og alfabet. I tillegg har vi de som også har lært engelsk og vårt alfabet! Landet virker godt styrt og det er tildels moderne.
Maldivene ligger lavt (i snitt 1,5 moh) og vi er blitt fortalt at myndighetene faktisk har avtale om bosettings- rettigheter i Australia hvis landet skulle bli slukt av havet. Det kaller vi fremtidsrettet tenking!

Fiske er landets hovednæring.
Tørket fisk fra Maldivene er en ettertraktet vare og eksporteres til mange asiatiske land.
Turisme er også blitt en viktig inntektskilde, men landet ønsker samtidig å skjerme seg fra for mye påvirking utenfra. Som resultat er de fleste ferieresorter opprettet på ubebodde øyer.

Å cruise blant disse paradisøyene er ikke lenger et godt alternativ for oss som kommer rekende fra havet. Myndighetene har gjort det vanskelig for seilere og vi forventer ikke at vi er veldig velkomne … vi tror at noe av grunnen er mye byråkratisk papirarbeid for en gruppe mennesker som egentlig ikke legger igjen nok dollar. Dessuten er det vanskelig å ha kontroll på båtene og dermed vanskelig å skjerme maldiverne fra vår påvirkning.
Men det er mulig å få seilingstillatelse. Men det innebærer at en må seile til Male … og det koster tid og penger. Masse penger!

Men myndighetene har gitt oss Uligamu.
Her kan slitne seilere få et kjært avbrekk fra havet. Her er byråkratiet lagt til sides og kostnaden er en dråpe i havet sammenlignet med Male. Her er vi velkomne og her har myndighetene kontroll over båtene. Av myndighetene får vi utdelt et skriftlig regelverk som vi må overholde under vårt opphold. Det går mest på å respektere religionen; kle deg ordentlig og bring ikke alkohol på land. Det handler om respekt. En selvfølge spør du oss!
Hvis vi ønsker å bli i landet mer enn 72 timer så må vi engasjere en agent. Dette er et direktiv fra Male. På Uligamu er det en 20-åring som er delegert denne oppgaven og gebyret for tjenesten er nærmest en symbolsk sum.

Etter en god natt søvn er vi klar til en tur i land.
På stranden er det barn og ungdommer.  Alle guttene er anstendig kledd i langbukser og skjorter; jentene baerer en mer heldekkende overdel og hodeplagget Hijab i forskjellige farger og mønstre. Ansiktene er åpne og smilende. Vi hilser.

En flaggermus, Flying Fox, flyr over oss og lander i et tre. Dyret har fått tak i en sitron og den gule frukten skinner mot revepelsen og de svarte vingene.

Bakenfor stranden møtes vi av murer. Hele landsbyen er en labyrint av murer med bakenforliggende bosteder. Mellom murene ligger gatene av hvit korallsand. Gatene er sopt og stelt. Her finnes ikke søppel og avfall noe sted.
For oss fremstår landsbyen som et lite arabisk eventyr. Vi har aldri vært i noe arabisk land, men vi assosierer byggestilen som noe arabisk. Forundret og fortryllet går vi i øde gater.
Vi har som mål å finne agenten. Vi skal være mer enn 72 timer og det er like greit å få papirarbeidet unnagjort. Det tar ikke lang tid før vi møtes av en unggutt som guider oss frem. Ned en gate, rundt et hjørne, ned en ny gate, inn en grønnmalt doer i en mur, langs murveggen, rundt nok et hjørne og vi er fremme. Vi er i en bakgård med hage, en liten butikk ”Sailors Choice”, og bolighus.
Vi henvises til stoler under et skyggefullt tre og unggutten serverer kald ananasjuice.
Så kommer agenten vår. På godt engelsk presenterer han seg som Imad. Han forklarer sin oppgave og beklager at Male har kommet med direktivet som pålegger oss å bruke agent … det var ikke slik i fjor.
Vi må fylle ut et papir og betaler noen dollar. Og det var alt.
Imad smiler og ønsker oss velkommen. Han er herved vår offisielle agent. Han og hans team er behjelpelige med hva det måtte være.
Butikken tilbyr enkel proviantering og diesel er ikke noe problem. Men hva med vann? Er det mulig å få tak i? Joda, Imad kan selge oss drikkevann. ”Men”, sier han, ”det blir fort dyrt å kjøpe drikkevann (altså regnvann) paa dunker”. Bedre for oss hvis vi godtar grunnvann fra brønn. Hver familie har sin egen brønn. Det er rent og det er det de lokale drikker. ”Det er godt”, sier Imad, ”kom så skal dere få smake”. Så bærer det gjennom gatene igjen. Broren til Imad har eiendom nærmest det vi legger fra oss jolla og der kan vi hente så mye vann vi vil. ”Og dette vannet er gratis”, sier Imad med et smil. Vi forundres … her er de tydeligvis mest interessert i å hjelpe og ikke i dollaren vår. Det er sjeldent.
Klesvask er de også behjelpelige med, men enda en gang kommer Imad opp med et gratis alternativ. ”Her kan du ordne med vaska selv”, sier han, og tar meg med til et bad … et flislagt bad med dusj og vestlig toalett! Det er rent og innbydende. Standarden er enkel men samtidig så mye høyere enn mye av det vi har opplevd de siste månedene. Jeg overraskes. Men hva hadde jeg forventet? Et grått og mørkt mur rom med et hull i gulvet og en balje i hjørnet? Kanskje det … vi har jo opplevd det også underveis.

Og slik oppleves vårt opphold på Maldivene. Alle fordommer blir gjort til skamme.
Makan til snille, ærlige, ja nesten troskyldige mennesker skal man lete lenge etter. Det er ingen kriminalitet og vi føler oss fullstendig trygge. Det er ikke rart at Australia ønsker disse menneskene velkommen hvis deres eget land skulle forsvinne.

Dagene brukes til reparasjoner, snorkling, dykking, turer og sosialt samvær.
Vi forundres hver dag og vi skjønner at vi enda har så uendelig mye aa lære om verden, dens mennesker og kulturer.
Etter 10 dager må vi si farvel til fantastiske Uligamu og Maldivene.

Vi takker for opplevelsen … nok et høydepunkt på vår reise.

Ja, nå har vi vært her i Thailand i mange uker. Vårt endepunkt denne sesongen. Fra Langkawi i Malaysia så seilte vi direkte til Krabi som ligger på fastlandet. Her møtes vi av skandinavisk masseturisme og får følelsen av at vi kanskje har navigert litt feil og endt opp på en av Kanari-øyene. Men vi tilpasser oss fort. Noen dager for anker utenfor turiststeder smaker aldri vondt. Men det er deilig når vi flytter oss til øyriket i Phang Nga bukten. Her er det mange flotte øyer, dekket av jungel, bygget opp av kalkstein, med overheng, grotter og Hongs (grotter som har kollapset og som etterlater et åpent rom inne i øya og som kun er tilgjengelig fra sjøen på lavvann). Det blir deilige, rolige dager. Men desember nærmer seg fort, vi venter familie på besøk og det er ting som må gjøres. Kursen settes for øya Phuket og den
27. November ankommer vi Phuket Royal Marina hvor Xanadu landsettes. Få dager senere er vi tilbake i vannet, nysmurt og polert.

Med båten trygt fortøyd i marinaen er vi klar for besøk hjemmefra. Det blir ferie 3 uker til ende … uker som går så alt for fort … før vi vet ordet av det så er alle reist tilbake til hjemlandet.

Vi teller 3 dager til julaften og juleforberedelsen hos oss ble skifte av wire i forstaget … bare for sikkerhets skyld … ingenting feil med wiren som ble byttet men det føles bedre å legge ut på neste havstrekk når alt er nytt.

Jula feires ombord Xanadu med pinnekjøtt på menyen 2 dager til ende … og det er så godt!

2 Juledag er det siste innspurt med proviantering, lasting av diesel og vann. Greit med alt som er unnagjort mens vi har leiebil og alt lett tilgjengelig. Så er det slutt på marina-livet for denne gang.

3 Juledag forlater vi Royal Phuket Marina … Xanadu er tungt lastet og sliter for å komme ut av den grunne kanalen. Flere ganger står vi på grunn og i store partier blir det til at pløyer oss gjennom mudderet for å komme ut på dypet. Mon tro hvor mye bunnstoff vi har lagt igjen …

I fin seilvind setter vi kursen rundt sørsiden av Phuket og til ankringsbuktene på vestsiden av øya. Her blir vi liggende frem til det er tiden for å seile ut på det Indiske Hav. Vi er stort sett klare for videre ferd … nå venter vi bare på at tiden skal bli inne.

For øvrig kan vi nå si at vi føler oss klar for å komme hjem. Vi gleder oss til å ta fatt hjemme. Første uka i januar skal Nordøst-Monsunen ha stabilisert seg såpass at det er gunstig for oss å starte hjemreisen … 9000 nm skal tilbakelegges så snart det lar seg gjøre. Havstrekket over det Indiske havet er første post på programmet, deretter Aden Gulfen, Rødehavet og Middelhavet før vi tilslutt kan snu baugen nordover langs Europas kyst.

Det er et tøft program vi har fremfor oss, men verst blir nok Aden Gulfen. Vi skal puste lettet ut den dagen vi seiler ut i Middelhavet … tilbake i Europeisk farvann og nesten hjemme.

PS: Reiseruta herfra gjør at det kan bli lenge til neste reisebrev.

I skrivende stund ligger Xanadu i Cullen Bay Marina, Darwin.
Vi er i Australia’s Northern Territory og Darwin er vår siste destinasjon her i Australia.

The Great Barrier Reef  (GBR) er en kjede av rev som beskytter østkysten av Australia. Området strekker seg over 344 000 km2, er 2000 km langt, består av 3000 individuelle rev som varierer i størrelse fra 1 hektar til over 100 km2, og det hele er klart synlig fra verdensrommet.

Når vi forlot Cairns så var det GBR som skjermet oss fra storhavet (Stillehavet) på vår seilas nordover langs kysten. Dette er krevende og lumsk farvann så vi valgte den sikre ruta, altså langs skipsleia. Det ble friske dag-seilaser i grunt og uklart farvann med nye ankringsplasser nesten hver ettermiddag … ofte i store bukter utenfor fastlandet, men også ved idylliske øyer og sandbanker. Det mest uvante er nok å vite at det er så mange rev og grunner uten at vi så mye til det. Og så det å ankre mellom rev, bak en lav sandbanke, i kraftig vind og likevel sove godt om natta.

Den 24 juni forlot vi Cairns. Etter 161 nm, fordelt over 3-4 dagetapper, hvorav vi stoppet en natt i Cooktown, så ankommer vi Lizard Island og her blir vi i 12 døgn. Herlige dager med turgåing, svømming og snorkling. Det er her vi får se kjempemuslinger (med en diameter på 1 m!), får nærkontakt med Black-tip revhai, forer store Engelfisk fra badeplattformen, og møter på kjempefirfislene som er opphavet til øyas navn..

Lizard Island er for øvrig den eneste plassen her i Australia hvor vi har vært i vannet. Vi er i ”Croc-country” … den delen av Australia hvor krokodillene regjerer. Varsel-skilt som fraråder bading er vanlig og det frister ikke til bading når en vet at saltvannskrokodillene kan bli 7 meter lange, veie 1 tonn og ha et kjevetrykk på 2 tonn! Det er forresten ikke bare bading som en skal være forsiktig med. Det advares mot å gjøre ting i et mønster … hvis en tar jolla inn til samme sted på stranden hver morgen så går det greit de 2 første gangene, men den 3 gangen så blir du spist. Ikke veiv armer og ben utenfor båten. En gummijolle er sårbar i krokodilleområder, osv. Viktigst er vel å ikke undervurdere disse dyrene. De er livsfarlige og de er utrolig hurtige både under og over vann. Ikke tro at du kan løpe unna!

Den 11 juli er tiden inne for videre seilas. Vi forlater nydelige Lizard Island i 20-30 knops vind og starter den første av mange lange dagsetapper. På ettermiddagen, når vi nærmer oss Cape Melville, så kommer vi inn i et område med kraftig vindakselering og vi får en heftig ankring i Bathurst Bay. Det blåser 50 knop når vi ankrer og vi slipper ut 40 m kjetting på 4 m dybde! Vi har tilbakelagt 74 nm på 10 timer! Ikke verst for en tungt lastet Xanadu! Over landet ligger bølgeskyen som prøver å blåse oss bort og nå og da skvetter havet inn i cockpiten der vi sitter og puster ut etter en slitsom dag.

Neste dag blir nok en lang etappe, 73 nm, og det er mørkt innen vi kommer til en ankringsplass. Denne gang på Morris Island hvor vi blir en ekstra dag. Blåser kraftig gjør det hele tiden og det er et lite kunststykke å få heist jolle og motor ombord i 30 knops vind men vi får det til!

Den 17 juli ankommer vi Escape River som er vår siste ankringsplass på østkysten. De siste 7 dagene har vi tilbakelagt 325 nm fordelt på 5 dagsetapper. Nå er vi rett sør for Australias nordligste punkt, Cape York, og Torres Strait farvannet som er kjent for sterke strømmer og stor tidevannsforskjell. Det er i Escape River som vi for første gang ser vill krokodille og selv om avstanden til elvebredden er stor så er det spennende å følge med på dette dyret i kikkerten. Det er spesielt å befinne seg i Australias villmark og se krokodille på elvebredden!

Etter en ekstra dag i Escape River så seiler vi videre. Vi ankommer Torres Strait via Albany Passage … flatt vann, medstrøm og 9 knop fart i båten! Artig! Den ettermiddagen ankrer vi utenfor et tettsted som heter Seisia, ved Red Island, og vi er tilbake i en slags sivilisasjon etter 4 uker i øde områder uten kommunikasjonsmuligheter. (Distanse Cairns til Seisia er 532 nm.)

Etter 5 dager, den 24 juli, setter vi atter seil. Stadig vestover, denne gang over Carpentaria Gulfen og Arafurasjøen. En grei seilas bringer oss til Darwin 6 døgn og 755 nm senere.
Største opplevelsen på denne etappen var helt uforutsett. Et knapt døgn unna Darwin, på innseiling til Van Diemen Gulf, så var vi uheldige med tidevannet. Ugunstig tid på døgnet og en vindøkning fra 15 til 20 knop ga oss kraftig strømsjø og rask oppbygging av 4 m høye bølger som traff oss rett i siden. Vi endrer kurs og går inn til en bukt like ved Cap Don for å ankre noen timer til tidevannet igjen er gunstig. I bukta, som heter Alcaro Bay, traff vi seilervenner. Sammen brukte vi ettermiddagen til en liten elve-ekspedisjon. Rett innenfor elvemunningen får vi se 2 krokodiller i vannet. De ligger der i vannskorpa med bare snuta og øyene synlige. Australiere på fisketur fanger oppmerksomheten til dyrene ved å slå fisk i vannet og krokodillene lures opp på land når fiskeskrottene slenges på sandbanken. Og der sitter vi … 4 voksne i en liten gummijolle 10 meter unna disse dyrene som er STORE når en får se de på land. Det er ikke fritt for at spenningen var stor og kameraer ble flittig brukt!

Og nå er vi her i Darwin etter å ha seilt en totaldistanse på 1287 nm langs Australias øde kyst.
Som vanlig går dagene fort unna med forberedelser før neste havstrekk skal tilbakelegges. Men vi tar oss tid til litt bilkjøring utenfor byen, og vi besøker en krokodillefarm hvor vi virkelig får studere disse dyrene på nært hold. Denne gang bak trygge gjerder.

Til slutt nevner vi en episode som har påvirket vår reiserute:

Ett år tilbake i tid traff vi en New Zealender på vei hjem fra jordomseiling. Vi pratet om seilingsruter og vi fortalte at vår rute skulle gå via Sør-Afrika. Vi fikk følgende til svar: Hvorfor Sør-Afrika? Det er jo mest hav … Hvis dere vil oppleve hav så er det jo bare å seile 100 nm herfra og så seile i ring noen uker her ute … da ser dere hav. Hvis det er opplevelser i form av annerledes kultur og mennesker dere ønsker så velger dere ikke den ruta. Det er ca. 6000 nm lengre å seile rundt Afrika.
Han selv hadde seilt via Asia og Rødehavet og mente at det hadde vært et av høydepunktene på hele reisen. Vi har ikke glemt hva han sa og etter ett år med vurdering så har vi bestemt å legge om vår rute. Det betyr at i stedet for å tilbringe 50 døgn til havs, så kan vi bruke denne tiden til andre opplevelser.

Dermed … Neste landkjenning blir Bali i Indonesia og vi gleder oss.

Seilasen fra New Zealand til Vanuatu bød på fin bør i medvind de første 7 døgn. Deretter ble det 2 døgn i kraftig motvind og slitsom sjø. Vi logget opp til 40 knop vind rett imot på det verste. Men tatt i betraktning hvilket havstykke vi krysset så må vi konkludere med en god seilas. Vi hadde fryktet det så mye verre!

Totalt ble det 1053 nm på 9 døgn, og både vi og båten kom frem uten skader.

Så nå er hjemreisen startet. New Zealand er omtrent så langt unna Norge som en kan komme, og var vårt sydligste punkt på reisen. (New Zealand ligger faktisk syd for Sør-Afrika’s kapp.)

Landet Vanuatu, tidligere kalt Ny Hebridene, består av 83 vulkanske øyer som strekker seg over et område på 860 000 km2. Landet er lokalisert ca 1100 nautiske mil nord for New Zealand. Nærmeste naboer er Fiji i øst, Ny Caledonia i sørvest, Australia i vest og Solomonøyene i nord.

Vanuatu ligger på Stillehavets ”Ring of Fire” (ildringen) … et område med stor vulkansk og seismisk aktivitet. Mer enn 2000 seismiske hendelser rapporteres hvert år. ”The Ring of Fire” er 40000 km langt og det leses at 90% av verdens jordskjelv og 81% av verdens kraftigste skjelv registreres her som følge av at jordskorpens plater er i bevegelse. Den 19 april 2008, 105 km sørvest for øya Tanna, ble det registrert et jordskjelv som målte 6,9 på Richters skala. Deretter den 01 mai 2008 ble det registrert et skjelv på 5,9, 35 km vest for Tanna.

Vanuatu var blant de siste øyene i Stillehavet som kom under europeisk innflytelse. Disse isolerte øyene ble første gang oppdaget av europeere i 1606 av Fernandez de Quiros som var på oppdrag for Spania. Deretter gikk det 150 år før den franske oppdageren Bougainville besøkte øyene. Kort tid deretter kom kaptein Cook som kartla øyene og ga dem navnet Ny Hebridene.
I kjølvannet fulgte misjonærene, hvalfangerne, og handelsmenn.
1800-tallet var en æra som bestod av handel, slagsmål og dreping. Spesielt misjonærene hadde det vanskelig og de endte ofte opp som mat. Mot slutten av 1800-tallet var både franske og engelske nybyggere ankommet og i 1906 ble det laget et fransk-britisk styre for å holde lov og orden. Dette førte til at øyene fikk 2 sett med lovregler, skolesystemer, 2 språk o.s.v.

I 1980 fikk landet sin uavhengighet og ble Republikken Vanuatu.
Hovedstaden er Port Vila på øya Efate og landets valuta er VATU (Vt)

Befolkningstallet er ca 200 000. 98 % av folket er Melanesere (de kaller seg Ni-Vanuatu) og øvrig befolkning er en miks som kommer fra Europa, Asia og andre Stillehavs-land.
Det nasjonale språket er Bislama, Fransk og Engelsk. I tillegg er det over 113 språk og dialekter spredt utover øyene.
Bislama er et slags pidgin engelsk ( en sammensetning av enkel engelsk ispedd spansk, fransk og melanesiske dagliguttrykk ). Et eksempel på språket Bislama er ”Mi go long skul” som betyr ”I go to school” eller ”Jeg går til skolen”.

Vanuatu har entret den ”moderne” verden over en kort periode og har derfor beholdt den rike Melanesiske kulturen i live. Dette er det som gjør landet til et spennende reisemål for seilere.

Blant øvrige attraksjoner har vi den aktive vulkanen Yasur på øya Tanna. Vulkanens krater kan besøkes og det sies at dette skal være det nærmeste en har mulighet til å komme en aktiv vulkan her i verden. Så har vi jo selvfølgelig øya Pentecost som har det eldgamle ritualet N’gol. Dette er et årlig ritual hvor menn kaster seg utfor et 20-30 meter høyt tårn. Rundt bena har de lianer som skal strekke seg akkurat så langt at hopperens skuldre skal berøre bakken. Er lianen for lang eller hvis den brister så betyr det en ganske sikker død for hopperen. Det sies at dette ritualet er opphavet til dagens strikkhopping som ble introdusert til verden av new zealenderen AJ Hackett.

Mer om våre opplevelser i dette landet kommer snart.

Fra øya Ahe i Tuamotus-gruppen seiler vi et strekk på 280 nm til Sositetsøyene og derav Tahiti. Overfarten er fin men innseilingen til Tahiti blir smårøff med 30 knops vind. Vi ankommer om ettermiddagen og fortøyer til yacht-kaia akkurat i tide før mørket kommer. Quay de Yachts er i sentrum av byen Papeete, hovedstad i Fransk Polynesia. Laget til for besøkende båter, men mangel på fasiliteter og prisnivået gjør at båtfolket skyr unna. Vi overveldes av trafikkstøy og etter 2 dager flytter vi oss ned til Maeva Beach som ligger en times seilas sørvestover på innsiden av revet. Her ankrer vi opp i krystallklart vann utenfor en marina. Med korallhoder en kort svømmetur unna får vi flotte undervannsopplevelser og fra marinaen har vi gode transportforbindelser, med både buss og Le Truck, inn til Papeete.

Le Truck er som navnet tilsier, en lastebil med planet ombygd til passasjertransport. Le Truck har ingen faste holdeplasser, passasjerene går på og av der de ønsker.
Dette blir den transporten vi mest benytter selv om krav til sikkerhet ikke ville kommet gjennom nåløyet hjemme.

Totalt har Fransk Polynesia en befolkning på ca 245 500 innbyggere. Av disse bor ca 170 000 på Tahiti. Byen Papeete er som en metropol å regne her ute og byr på det meste hvis man bare er villig til å betale for det. For første gang på nesten 3 måneder kan vi få tak i det vi måtte ønske av matvarer!
Papeete er en trivelig by tydelig påvirket av europas Frankrike. Menneskene er hjelpsomme og smilende, det er ingen påtrengende selgere og trafikk-kulturen er god (her kan vi krysse gata uten å være i livsfare!). I sentrum for turistnæringen står Tahiti-perlene og vi finner dem i alle prisklasser (fra hundrelappen opp til en million). I hjertet av byen finner vi Le Marchè, markedet som byr på alt fra blomster, souvenirer, perler, grønnsaker, frukt, kjøtt og fisk. Om kvelden spiser vi ute på en såkalt ”Roulotte” som er en av mange varebil-restauranter som dukker opp og samles om kvelden. Dette er veldig populært og det er masse folkeliv. Vi besøker en håndverksmesse, drikker kaffe på fortausrestauranter … vi nyter bylivet.
Men som alltid når vi ankommer større steder så er det oppgaver som også må gjøres og som tar sine dager. Etter 11 dager på Tahiti er båten og vi klar til videre ferd. Kalenderen viser
3 juli når vi setter kursen vestover mot øya Moorea, noen få timers seilas unna.

På Moorea ankrer vi opp innerst i Cook Bay. En frodig dal med fjell på alle kanter. Vi ser Stillehavsversjonen av både Hamarøyskaftet, Svolværgeita, og Torghatten. Fra båten ser vi opp på en spesiell fjellformasjon. Dette er Trommekvinnen, en gudinne i gammel Polynesisk tro som het Teremoura.

Teremoura var beskytteren av øya Moorea fordi hun sitter høyt over landet og vokter for farer som kan skade øya eller dens beboere. Med seg har hun sine 3 barn, Te-avai, Te-avau og Tane. Tane var krigeren som hadde som oppgave å passe på fjellet. Når Teremoura så fiender til vanns eller lands så slo hun på sin mektige tromme. Trommeslagene ga gjenlyd mellom fjellene og barna hennes spredte seg ut i alle retninger for å advare menneskene slik at de kunne forsvare seg selv og øya.

Vi bruker 4 dager på Moorea. Vi leier bil og drar på dagstur i lag med Terje og Berit fra den norske båten Villvind. Øya er ikke stor og det tar ikke lange tiden å kjøre rundt. Men vi får en koselig og interessant tur hvor vi blant annet besøker Moorea Dolphin Center, utskikkspunktet Belvedere og noen Maraer (gamle tempelruiner).

Fra Moorea tar vi en nattseilas på 94 nm til neste øy vestover, Huahine. Her tilbringer vi 2 netter, ankret på 27 meters dyp, i en svær bukt som heter Port Bourayne. Vi ankommer i høljeregn og kalde 23 grader. Vi fryser og sjelden har varm kjøttsuppe smakt så godt til lunch. Port Bourayne er en rolig ankringsplass og vi benytter anledningen til å bytte genoa da den gamle revnet 4 meter i akterliket på seilasen over. Omgivelsene rundt bukta gjør at det føles som vi er ankret ved et vann eller en fjord i Norge (hvis man ser bort fra palmene da). Det er flott men vi ønsker å oppleve snorkling på grunt vann og vi flytter oss herfra videre sørover på innsiden av revet til vi ankommer Avae Bay og ankrer på 8 meter. Her er det flott!
Rett bortenfor oss strekker sandbanken seg med 1,5-2 meters dypt azurblått vann helt ut til revet 1 nm unna.
Inne på land er det lite spennende å se. Men vi legger merke til en blå polvott som ligger inne i en hage blant tropiske planter! Det tar litt tid før vi tror hva vi ser. Hva gjør en polvott på en tropisk øy i Stillehavet? Det spørsmålet får vi nok aldri svar på. Ellers er det litt spesielt at det her, tydeligvis, er vanlig å begrave ens døde i hagen. På tur langs stranda får vi med oss en gjeng lokale som danser til trommer og senere kommer vi over en lokal som står og fisker med garn i vannkanten. Det blir masse småfisk og på spørsmål fra Finn om dette er fisk som han spiser så tar karen ut innmaten på en av fiskene og byr på smak. Finn syntes ikke dette er fristende og betakker seg mens han andre koser seg og spiser fisken rå. Poisson Cru forklarer han … visstnok veldig godt!
Men det er i vannet at vi får opplevelsene. Vi har daglige svømmeturer sammen med Manta Ray (djevelrokke)! I tillegg har vi nærkontakt med andre rokker som StingRay og Spotted Eagle Ray. Kjempeopplevelser. En kort jolletur unna ligger vi og snorkler på korallhoder og ser masse nye og spennende fisker, anemoner og blekksprut.
Dessverre har ikke vi mulighet til å ta digitale bilder under vann, men Jørn fra den norske båten ”Silene” tar bilder og deler dem med oss.

Neste stopp blir øya Tahaa hvor vi ankrer 2 netter ute ved revet. Havet ligger som et speil og gjør det mulig for oss å ta bilder av noen korallhoder fra jolla. Herfra blir det en kort stopp i byen Uturoa på øya Raiatea før vi endelig er klar for en dagsseilas til ferieøya Bora Bora.

Bora Bora er av mange beskrevet som verdens flotteste øy. Her rager landet høyt, fjellet Mt.Otemanu måler 727 moh og er et populært (og bratt) turmål. Øya er omringet av et stort korallrev hvor det myldrer av liv under vann. Ingen andre steder i Fransk Polynesia finner vi en hotell-tetthet som her. Overalt ligger det store resorter (hotellanlegg) hvor hotellrommene har stråtak og er bygd utover vannet. Bora Bora har vært et yndet turistmål for amerikanere siden 2 verdenskrig da USA hadde en av sine flybaser her ute.
Det er til dels vanskelig å ankre her ute pga dybden. Enten er det 25-30 meter dypt eller 2 meter. Men det finnes plasser. Mye vind gjør at vi blir liggende mange dager på bøye utenfor en restaurant ca 20 minutters gange fra ”byen” Vaitape. Byen er lite interessant … stort sett souvenirforretninger. Men som overalt ellers er det kirker og nok en gang går vi til gudstjeneste … sangen og kvinnenes hodepynt er en opplevelse som er artig å få med seg. (Det er hatter og blomsterkranser i alle varianter og flere kor som gjør sitt ytterste for å overgå hverandre.) Når du da i tillegg tar med at alle kirkevinduene står på vidt gap og brødfrukt-trærne rett utenfor så føler vi at Norge er langt borte.
Juli er en festivalmåned kalt Heiva i Fransk Polynesia og vi får med oss et 4 timer langt danseshow under åpen himmel. Ellers blir det mye hyggelig samvær med andre seilere
Men vinden roer seg og endelig kan vi flytte ut på grunt vann nært revet. Her nyter vi gode dager med bading og snorkling. Opplevelsene er mange … Finn forer Sting Ray med fisk og rokkene er så ivrige at de nærmest klatrer opp på overkroppen hans; vi ser fullvoksne Fine Spotted Muray (murene som kan bli opp til 140 cm lang); og for første gang opplever vi hai rundt oss når vi snorkler! Vi lærer at krabbene som vi ser overalt på land faktisk er landkrabber og at de lever av kokosnøtter. Når mørket kommer så klatrer de opp i palmene og henter seg en nøtt som de deretter klarer å åpne og spise! Når vi hører i mørket en kokosnøtt som faller ned så vet vi at en krabbe er på mattokt. For at ikke krabbene skal forsyne seg for grovt så settes det en metallplate på noen av palmenes stamme slik at de ikke klarer å krabbe opp. Men langt ifra på alle … menneskene spiser nemlig krabbene og de smaker så mye bedre når de har fått spise kokos.

Fransk Polynesia består av 5 øygrupper lokalisert sørøst i Stillehavet. Bredt over et område på størrelse med Europa finner vi 118 øyer gruppert under navnene Marquesas, Tuamotu, Gambier, Austral og Sositets. Mest kjent hjemme er vel noen av Sositets-øyene, som Tahiti og Bora Bora. Hver øygruppe har sine særtrekk og vi besøker 3 av gruppene. Marquesas-øyene; ”unge” øyer som rager høyt over havet, er av vulkansk opprinnelse og har dramatisk natur. Tuamotu-øyene; flate koralløyer beskyttet av rev og hvor høyeste punkt er palmene. Og til slutt Sositets-øyene; også høye øyer av vulkansk opprinnelse, men dette er eldre øyer som, i motsetning til Marquesas, har godt utviklet rev som beskytter mot havet.

Thor Heyerdahl bodde en stund på en av Marquesas-øyene før han fikk ideen til Kon-Tiki ekspedisjonen som brakte han fra Sør-Amerikas kyst til en av Tuamotu-øyene på balsaflåte.

De polynesiske øyene i Stillehavet ble bosatt for nesten 4000 år siden. De første ma’ohi, store krigere og navigatører kom hit fra sørøst-Asia, guidet av havstrøm og stjerner.
Europeiske oppdagelsesreisende besøkte øyene fra tid til annen på 15-og 1600 tallet, men den polynesiske kulturen ble ikke voldsomt påvirket før sent på 1700 tallet, etter reisene til kaptein James Cook. Med europeerne kom også sykdom, frelse og nye lovbestemmelser.

Polynesia er blitt omtalt som et kjærlighetens paradis der alle er lykkelige, naturen er frodig og det bugner av frukt og blomster. Polynesernes levesett og kjærlighet differerte voldsomt fra vårt levesett og det er kanskje ikke så rart at dette ble paradiset når de tidlige sjøfarende ble møtt av vakre lettkledde kvinner med langt mørkt hår pyntet med blomster …. Hvem har ikke lest eller hørt historien rundt seilskipet Bounty?

Vel, det er ikke akkurat det paradiset som møtte oss. Vårt første landfall i Fransk Polynesia var på øya Hiva Oa. Det sto ingen kvinner i bastskjørt på stranda, ankringsplassen var i en bukt hvor det ble mudret slik at vannet var brunt og gjørmete, og det var bygningsarbeider i havneområdet. Den danske seilbåten Margarita er ankommet før oss og vi har knapt fått ut ankeret før Anders er på siden og inviterer på morgenmad og kaffe. En gest som vi setter utrolig stor pris på etter 25 døgn til havs.

Vi blir på Hiva Oa i 6 dager. Komplikasjoner rundt innsjekking gjør at vi bruker 3 formiddager før vi er klarert inn til landet ved hjelp av agent. For øvrig går dagene fort med vask, vedlikehold og forskjellige reparasjoner etter havkrysset. Klesvask, proviantering av mat, vann og diesel … alt er tungvint og tar tid. Syklene blir flittig brukt og selv om Hiva Oa ikke akkurat symboliserer paradiset så er øya grønn og frodig, det bugner fremdeles av frukt og menneskene pynter seg fremdeles med blomst bak øret.

Fra Hiva Oa seiler vi 2 timer til naboøya Tahuata. Her skal det være en fin ubebodd bukt og vi gjør en uoffisiell stopp slik at vi endelig kan få badet i havet.  
På innseiling til bukten, Hane Moa Noa, får vi følge av 2 Manta Ray (djevelrokke) og lykken er stor når vi ankrer på sandbunn, med 14 meters sikt i vannet. Bukten skjærer seg inn i grønt landskap og innerst ligger en hvit palmestrand. Vårt første paradis i Stillehavet! Ankeret har knapt fått tak før vi begge ligger og vaker rundt båten. Det som egentlig bare skulle vært en kort badestopp blir fort til 5 dager. Vi snorkler på smårev blant fargerike fisk og rokker … størst var nok opplevelsen når Tove møtte på en Manta Ray med 3 meters vingespenn (Manta Ray kan bli opptil 9 meter i vingespennet!) Vi sosialiserer med andre seilere og yter nødhjelp til en Australsk båt som trenger seilreparasjon. En båt med 4 unge amerikanere ankommer; et par som skal til New Zealand og 2 kamerater som mannskap. Hun er gravid i 7 måned og de leter etter en øy hvor hun kan føde … Gjengen inviterer samtlige båter på strand-barbeque om kvelden. De har fanget en Marlin og fisken metter 20 mennesker der vi er samlet på stranda under stjerner og palmer, med bål, gitarspill og sang.

Men dagene går og sivilisasjonen kaller. Vi kan ikke dvele for lenge i paradiset. Ordet sier at øya Nuku Hiva, 90 nm nordøst, har tilgang på internett og kursen settes dit.

På Nuku Hiva ankrer vi opp utenfor tettstedet Taiohae og melder fra til myndighetene at vi er ankommet. Vi har nå tid til å observere og lære litt om Fransk Polynesia. Som navnet Fransk Polynesia tilsier så tilhører øyene Frankrike og befolkningen har de samme godene som franskmenn i Europa. Det gamle lokale språket er Haitiansk, med fransk som ledende fremmedspråk. Men nå er det fransken som overtar og Haitiansk er i ferd med å dø ut. Vi møter mange unge som ikke lenger kan det gamle språket. Vi klarer oss språkmessig på et vis med våre høflighetsfraser men hvor mye mer kunne vi ikke lært hvis vi kunnet fransk.
Taiohae har noen få butikker, kirker, sykehus, lokalradio, post og bank. Lokalradioen spiller en salig blanding av lokal/polynesisk/kinesisk musikk på fransk og tahitiansk, ispedd gamle pophits og raggae. Menneskene er vennlige og imøtekommende … brede smil og blomst bak øret. (Det er forresten ikke så nøye med den blomsten bak øret … den kan godt være vissen og en grønn kvast gjør samme nytten.) Det er store mennesker, kraftig bygd. Noen gir assosiasjoner til sumobrytere og buddha.. De går kledd som oss med unntak av at Pareu (toga) er like naturlig som shorts og T-skjorter. Levestandarden er god, bilparken er ny, prisnivået er som i Norge, og vareutvalget er en blanding av fransk, amerikansk, New Zealandsk og kinesisk. Husene viser lavere standard men dette har nok mest med klimaet å gjøre for eiendommene er velstelte. Det er blomster og frukt hvor enn vi går. Blomsterlukta henger i lufta. Vi ser løse høner med sine kyllinger og haner, løse bikkjer, hester tjoret i tau og likeså en og annen okse og gris. De sistnevnte ser vi helst utenfor sentrum, men hester ser vi overalt. Alle dyr vi ser er godt holdt. Fjærkreet er prakteksemplarer der de vaser rundt i gatene, foran banken, dagligvarebutikken og hotellet. For første gang opplever vi haner som kommer flygende fra tretoppene. Vi opplever en lokal tilstelning med lokal dans og kåring av ”årets mamma”. Den hofteristingen de har i dansen imponerer stort … hvordan er det mulig?
Ankringsplassen er til tider urolig med store dønninger og vannet frister ikke til bading. Etter 6 dager er det godt å lette anker.

Vi motorkjører i dønninger til nabobukta Hakatea. Innseilingen er smal og røff men vel innenfor finner vi en beskyttet bukt innelukket blant høye fjell. Med jolla kjører vi opp i en elv og fortøyer. Herfra legger vi ut på en 5 timers gåtur i tett vegetasjon med periodevis utsyn til mektig natur. Målet er et fossefall og elven må vi krysse flere ganger. Underveis ser vi ruiner av gammel bosetting og et par gamle Tiki (steinguder). En gang skal det ha bodd 80000 mennesker i denne dalen.
Tilbake ved jolla møter vi på Monet og Mathias. De vil gjerne selge oss frukt.
Vi går med dem hjem og underveis forteller Monet at de i dag er 8 fastboende i dalen og de har både kirke og telefonboks. Vi handler for noen kroner og noen pakker sigaretter. Med oss om bord har vi en stokk grønne bananer, en haug modne bananer, grapefrukt, papaya, frukt som vi ikke vet hva heter, og en haug med lime. Om kvelden lages det limonade og banankake.

Men nå er vårt opphold over. Fra øyene i Marquesas seiler vi sørvestover mot øygruppa Tuamotu. En seilas på 500 nm. Underveis består menyen av mange bananer ….

Det er mange koralløyer i Tuamotu. Blant dem er øya Raroia hvor Thor Heyerdahl sin Kon Tiki ekspedisjon fikk landkjenning etter seilasen fra Peru i 1947.
Mindre hyggelig er det at Frankrike helt øst i øygruppa har base for atomprøvesprenging.

Vi sikter oss inn på en liten atoll som heter Ahe. Denne øya ligger langt vest og er på ganske direkte rute mot Tahiti. Alle atoller eller koralløyer har et ringrev med en eller flere åpninger for innseiling. Det kan være tøffe forhold med strøm og sjø. Innseilingen til en atoll bør planlegges slik at det er lite strøm (et forhold som styres av månen) og gode solforhold. Å grunnstøte på koraller er det siste en ønsker. Nattseilas blant koraller gjør man ikke. Vi klarer oss fint og går gjennom åpningen med 3 knop motstrøm. Havet er krystallklart og korallhoder som ligger 7 meter under båten ses med en detaljrikdom som om de var helt i overflata. Vi er nå i lagunen innenfor ringrevet og setter kurs mot ytterligere en lagune utenfor landsbyen Tenakupara som ligger 4 nm mot SØ. Her ankrer vi opp på en liten sandflekk mellom mange korallhoder. Her ligger 4 andre seilbåter og under vårt opphold blir det mye sosialt samvær med amerikanske, australske og japanske seilervenner.

Landsbyen Tenakupara huser ca 100 mennesker. De har kirke og butikk. Lite annet. Det er en rolig og god atmosfære. Vi føler oss velkommen. Det er mange perlefarmer i området og de som ikke er sysselsatt på perlefarmene, jobber for Ahe kommune. Padling er fritidsaktivitet nummer 1 og hver dag ligger ungguttene og padler mellom båtene. Èn dag inviterer vi på sjokolademuffins og Cola. Som takk får vi noen perler!
Søndags morgen går vi til gudstjeneste. En kjempeopplevelse! Her trenges ikke orgel. Sangen runger flerstemt. Etterpå blir vi invitert med til mat og samvær. Det hele er over på ett par timer og vi returnerer ombord med nok en unik opplevelse i bagasjen.

Etter 5 dager får vi fralandsvind og med vinden kommer det kakkerlakker ombord … Det er tid for å gjøre sjøklart og neste dag forlater vi Ahe og øyriket Tuamotus. Nå går kursen mot Sositetsøyene med Tahiti som første stopp etter en seilas på 277 nm.

Fra Galapagos har vi seilt til øya Hiva Oa som er en av Marquesas øyene i Fransk Polynesia. Vi befinner oss altså nordøst for Tahiti og vi har nå en tidsforskjell på 10 1/2 timer bak Norge.

Vi har tilbakelagt en distanse på 3104 nautiske mil og seilasen tok 24 døgn og 20 timer. Denne kryssingen har vært fantastisk flott i forhold til vårt Atlanterhavskryss. Sol og varme, variable vinder, noe regn, behagelige bevegelser i båten. Vi har spist godt … bakt brød og kaker, feiret Finn’s bursdag, badet i havet, lest mange bøker … Vi har kost oss og ukene gikk fort. Vi hadde aldri bølgehøyder over 4 meter, og bortsett fra siste natten så har vi ikke hatt noe uvær. Stillehavet bød på fine dager og flotte stjerneklare netter. Vi har hatt besøk av utallige delfiner og et par ganger har vi hatt besøk av en liten og leken hvaltype som heter False Killer Whale eller Falsk Spekkhugger. Spenningen er stor når 7 hvaler på 5-6 meter leker som delfiner rundt og under Xanadu. Flott å høre de ”prater” med høye pipende toner, men skummelt når skrog og hval støter sammen i kraftig smell.
Ellers så var den mest imponerende hval-opplevelsen på nattestid. Vi så dem aldri men hørte at vi passerte mellom 3 dyr som lå og sov … og på pusten å dømme så var dette stoore hvaler.

Ellers litt tørr info ….
Loggen viser en laveste døgndistanse på 61 nm og høyeste på 166 nm. Variable vinder har slitt på seil og underliket på Genoa ble slått i stykker. Høy luftfuktighet rundt ekvator har gitt oss jordslag i fløya til vindroret, flagget, livvester, hesteskobøya, hengekøya og Freebagene. Det gror mye på skroget når vi er på lange strekk i havet, men denne gangen var det verre enn noen gang. Skjellvekster på opptil 10 cm størrelse strekker seg langt over vannlinja og grønske var det opp til blåstripa når vi ankom Hiva Oa. Det verste av skjellene fjernet vi underveis når loggen var grodd fast, resten er en ettermiddagsjobb når ankeret er ute. Vi kan jo nevne at båten fikk 3 strøk med mykt Sea Hawk bunnstoff for drøyt 3 måneder siden. Dessverre er dette stoffet så mykt at etter fjerning av skjell så er det store partier som nå er uten bunnstoff. Kanskje hadde det vært vel så bra og hatt med mykt bunnstoff hjemmefra … mer robust og til en mye rimeligere pris enn Sea Hawk. I alle fall, vi må nok en gang på land når vi ankommer New Zealand mot slutten av året.

Reisebrev fra øyene i Stillehavet vil komme senere.

Hilsen oss.

Vi befinner oss på Isla San Cristobal som er en av Galapagos-øyene. Vi er i Stillehavet, rett sør for ekvator, posisjon S00o53 W089o36.

Vi forlot Panama fra Isla Pacheca hvor vi tilbrakte 2 dager på å forberede oss selv og båten for det første Stillehavs-krysset. Den 5 april lettet vi anker og satte kursen til havs. Morgenen den 14 april ankret vi opp her i Bahia Baquerizo Moreno eller Wreck Bay. Tilbakelagt er våre første 944 nm ut i Stillehavet … gjennom stillebeltet, Humboldtstrømmen og over ekvator (med ofring av sjenk til Kong Neptun).

Galapagos-øyene tilhører Ecuador. Navnet Galapagos kommer fra det spanske navnet på kjempeskilpadde, nemlig galapagos. Men i 300 år før det så het øyene Islas Encantadas (The Enchantet Islands eller på norsk De fortryllende øyene).

De ble offisielt oppdaget i 1535 da et skip på vei fra Panama til Peru kom ut av kurs og havnet her. Ombord var biskopen av Panama. Opp gjennom historien har øyene vært base for pirater, selfangere og hvalfangere. Øyene er også kjent som en sentral base for Charles Darwin sin utviklingsteori. Hans ekspedisjon besøkte øyene i 1835.

Galapagos er kanskje mest kjent for sitt unike (og tamme) dyreliv … kjempeskilpadder, sjøløver, fugler og hav-iguanaer.
Her i Bahia Baquerizo Moreno er det utallige sjøløver. Vi bruker taxi-båt til og fra sentrum … hvis vi setter jolla på vannet så vil den umiddelbart bli okkupert av en eller flere sjøløver.
Vi ser dem rundt båten og bak på badeplattformen. Lokale fiskebåter i bukta er for lengst okkupert av dyrene. Til tider må vi gå utenom sjøløvene i sentrum. Overalt høres og luktes sjøløvene … de bjeffer, raper, hveser og lukter stygt! Men for et eventyr å studere dem der de leker i havet og sløver på land.
De finnes ikke redde, men ikke prøv å klappe dem … det er ville dyr og de glefser.

Vi får tak i vann og diesel, og et enkelt uvalg av vanlige dagligvarer, frukt og grønnsaker. Finn har vært plaget med en løs tannfylling og denne får vi reparert her hos en privat tannlege. Så vi er ikke så langt utenom allfarvei som vi i utgangspunktet hadde trodd. For å få oppleve litt mer enn nærområdet så leier vi bil med guide. Sammen med våre venner ombord Menja og Celin får vi se både kjempeskilpadder og hav-iguanaer.

Det er kun denne øya i Galapagos som vi skal besøke. Etter noen dager her setter vi kurs for øygruppa Marquesas i Fransk Polynesia. En seilas på ca 3000 nm … Vi gleder oss!

Til alle dere hjemme … kos dere med våren.
Snart er det sommer og ferie.

Windward Islands, Grenadinene. Januar 2007.

Lisboa er en stor, skitten, fascinerende by. Vi har vært i bydelen Belem og bl.a. besøkt kirken med graven til den store oppdageren Vasco da Gama. Vi har besøkt Expo hvor Verdensutstillingen ble holdt i 1998, og sett Europas største akvarium. Vi har besøkt Militær Museet, hvor vi ble jaget ut og bedt om å komme tilbake igjen etter 1 time fordi det var lunchtid … ; den gamle bydelen er utforsket; sentrum med tårnet som Eiffel bygde i 1904 og Romerske Katakomber. Sistnevnte ble oppdaget i 1771 når Lisboa ble gjenreist etter et stort jordskjelv som ødela det meste av byen. Nedgangen til katakomben er i en trafikkert gate og det åpnes for publikum kun 2-3 dager hvert år, til forskjellige datoer.
Lisboa er også håndvask av sengetøy i 10 L bøtter på brygga, Bacalao con nata (med krem), og oppdagelsen av at Cavalo bife ikke er mør oksebiff men seigt hestekjøtt …

Morgenen den 25 sept forlot vi Lisboa med Ole Morten som ekstra mannskap om bord. Kursen ble satt for Madeiraøyene. Bortsett fra en litt røff start de første timene så fikk vi en flott tur. Mye motorseiling de første 2 døgnene i nydelig varmt vær; andre dagen måtte vi ha badestopp på 4000 meters dyp med 22oC i vannet, helt herlig! Om morgenen den 27 sept får vi endelig seilvind. På kryss med ”Petra” til rors holder vi en gjennomsnittsfart på 5 knop. Underveis har vi følge av en stim Tunfisk, vi observerer en Solfisk på 80 cm i diameter og vår første skilpadde kom padlende. Dessuten fanget vi vår første fisk! Med Al Stewart over høyttalerne, rolig hav og sol, koser vi oss. Alle er uthvilt og stemningen ombord er avslappet; vi bare ER i nuet og det er helt herlig! Om ettermiddagen den 29 sept fortøyer vi til flytebrygge i marinaen på Ihla de Porto Santo. Vi har tilbakelagt 499 nm på 101,5 timer.

Etter 2 dager på den golde øya Porto Santo, med sin flotte sandstrand, lille ”kardemommeby”, og rikt dekorerte molo, så må vi videre mot hovedøya Madeira. Tiden går og vi får besøk av familie den 6 okt på Gran Canaria som er mer enn 300 nm unna. Så den 01 okt motorseiler vi i tungsjy og 3-4 meters bølger mot Madeira. Tungsjyen erstattes av krapp og rotete hav, og vi har generelt en slitsom dag. Men om ettermiddagen ankommer vi Funchal og fortøyer som 3. båt longside moloen.

Madeira er en grønn perle i Atlanterhavet. Øya har mye å by på men vi har dessverre altfor kort tid til rådighet. Vi gjør maks ut av den tiden vi har og i dårlig vær får vi med oss en Botanisk Hage, gondoltur opp til Monte som ligger 550 m.o.h (høyeste fjell er 1862 m) og tradisjonell sledetur på retur til byen. På formiddagen før vi seiler videre får vi dessuten anledning til å gå på byens marked hvor vi provianterer frisk frukt og grønnsaker.

Om ettermiddagen den 03 okt er vi underveis igjen. Med god bør, 20 knop vind, setter vi kurs for Gran Canaria. Det viser seg fort at denne etappen blir slitsom. Havet er rotete og slitsomt, vindstyrken holder seg rundt 20 knop og vi blir slitne av å kastes rundt ombord. Det er vanskelig å gjøre noe som helst, f. eks. sove og spise. Havet skyller over dekk med jevne mellomrom og alt er seigt av sjøsalt. Storseilet er låret og med revet genoa gjør vi 5-6 knop. Vindkastene logges til 30 knop og da surfer Xanadu i over 8 knop. Etter 51 timer logger vi 273 nm. Siste kvelden kommer vi inn i vind-sonen som kjennetegner farvannene mellom Gran Canaria og Tenerife. Her akselerer vinden med 10-15 knop og vi nærmer oss med genoaen redusert til et lommetørkle. Selv da er påkjenningen på forstaget for stort og vi må rulle inn. Vi logger nå 45 knop vind og Xanadu gjør 5-6 knop for bare riggen. Havet skyller inn i cockpiten og det blir en våt opplevelse for Finn og Ole Morten som er på vakt ute.
Endelig, kl 24:00 den 05 okt, kan vi ankre opp utenfor marinaen i Puerto Mogan. Vi har tilbakelagt 302 nm på 57 timer. Ingen av oss har fått mer enn maks 1 times sammenhengende søvn underveis, og det er en sliten gjeng som samles rundt ankerdrammen.
Men morgenen etter kan vi flytte inn i marinaen og nå er det ferie!!!!!!!

Med familien på besøk koser vi oss. Vi blir her i Puerto Mogan til rundt den 25 oktober.
Deretter setter vi kursen mot øya La Gomera hvor vi skal forberede oss selv og Xanadu på atlanterhavs-kryssing mot Karibien. Et strekk på ca 2800 nm. Vi gleder oss og håper vi kanskje når frem til jul, hvis ikke blir det julefeiring på åpent hav! Tiden vil vise …

Benytter muligheten til å sende en hilsen og takk til Anders hos Johnson & Schjesvold i Bodø … selv med oss lokalisert på Gran Canaria så har han utvist topp service og hjelpsomhet.

Etter å ha besøkt Portosin, Isla Ons, Isla Cies og Bayona i Spania, så er vi nå kommet oss til Portugal. På besøkslista her står Viana do Castelo, Leixoes, Porto, Figureira da Foz, Coimbra, Peniche, Caiscais og Lisboa. Jeg kunne sikkert ha skrevet en side om hver av plassene ...

Portugiserne er et hyggelig folk og de er ikke redd for å prate engelsk. De er stolte av sin historie, flotte bygninger og nydelig håndtverk. Vi føler oss veldig velkomne og ivaretatt.

En annen faktor som gjør av vi liker Portugal må være fiskerne. Her som overalt ellers kryr det av bruk i sjøen, men portugiserne vet å merke redskapen sin med ordentlige bøyer og flagg. Motsetningen er spanjolene som vi erfarer har en tendens til å merke sine bruk med svarte og mørkegrønne bøyer på størrelse med en håndball, kanskje akkompagnert av en liten hvit plastflaske. Så godt som umulig å se i sjøen! Ellers er mange fiskere glade i å sette ut bruk i innseilingen til havnene; å tråle / sette not i skipsleiene og gjerne på ankringsplassene, mellom båtene, ved strendene. Det er rene eventyret å studere dem innimellom.

Generelt virker det som at spanjolene har en ”slakkere” holdning. Portugiserne har det mer ”på stell”. Det er i alle fall stor forskjell på de to landene, og vi trives veldig godt i Portugal. Kanskje vel så godt som i Spania ….. Og så er det denne portvinen da … farlig god!

Det som fasinerer oss mest for øyeblikket er det lokale fiskere kaller Tintureira, en havsnile. Ligner mest av alt på et svart spøkelse som flagrer nede i vannet. En heslig og slimete sak … Oversatt betyr navnet noe sånt som Mørk Enke eller Mørk Sorg.  

Ellers går dagene fort. Det er alltid arbeid å gjøre ombord og det er alltid noe som skal utforskes på land. Sol og varme er blitt dagligdags. Overskyet og regn hører til sjeldenhetene. Vi blir fort bortskjemt … nå er det slik at temperaturer under 20 grader betyr at det er best å hyre på seg langbukse og jakke.

Fra Portugal skal ferden gå til Kanariøyene, sannsynligvis via Madeira. Men det er enda en stund frem i tid. Først skal vi besøke Cascais og Lisboa.

Tove og Finn

Holyhead (Wales) 8. juli 2006

Noen dager i Portree, med godkjenning av Talisker sin whisky, og vi ser oss nødt til å fortsette vår ferd gjennom Skottland. For å komme frem til neste stopp må vi forsere Loch Alsh som har sterke strømmer både ved innseiling Kyle Akin og utseiling Kyle Rhea. Vi logger opp til 4 knop medstrøm på utseilingen og med 10 knops fart pløyer Xanadu seg gjennom vannet. Sound of Sleath fører oss rundt Point Ardnamurchan og inn i Sound of Mull. Her besøker vi Tobermory Harbour. Whiskykjennere kjenner sikkert igjen navnet.

Tobermory er tydeligvis en populær plass. Havna var full av seilbåter. Xanadu fikk dele bøye med sin svenske venn FreeRide, men kraftig vind ga oss mer action enn ønsket når båtene skulle fortøyes sammen. Det var på nippet til at båtene slo sammen, men situasjonen kom under kontroll og vel fortøyd kunne vi slappe av i cockpiten med en ”liten en”. Som underholdning hadde vi delfiner som var på besøk helt inntil båten. Dette var ville delfiner som hadde tatt seg en tur inn i havna og som tydeligvis syntes det var artig med masse båter og mennesker. I ett døgn hadde vi de på besøk. Før de forlot havna, ved å følge noen seilbåter, ga de oss det rene ”Florida-Showet”.

Men tiden går fort. Vi forlater Tobermory i delfinenes kjølvann og seiler ned Sound of Mull med spridde seil og 2 knop medstrøm. Noen timer senere krysser vi Firth of Lorn og ankommer Oban. Her blir vi over natten. Fortøyd til flytebrygge i flott marina tar vi det rolig om kvelden og forbereder neste strekket.
Neste formiddag må vi dessverre si farvel til Lennart og Anette. FreeRide skal på retur til Sverige gjennom Caledonien kanalen. Vi setter kursen mot Belfast i Nord-Irland. Et strekk på ca 110 nm som fører oss gjennom Sound of Luing, forbi Gulf of Corryvreckan (hvor vi får 5 knop medstrøm), ned Sound of Jura, deretter kryssing av North Channel i Irskesjøen, før vi i morgentimene er på innseiling til Bangor Marina utenfor Belfast.

Her skal vi være noen dager. Xanadu trenger sårt å bli stelt litt med. Båten er belagt med salt fra sjøen, targabøyle og rekkestolper er misfarget, og motoren trenger stell.

Dessuten skal vi inn til Belfast og vi må proviantere før kursen settes mot Wales, England og Frankrike. Og for de som tror at langtur med seilbåt er langtekkelig … vi har aldri hatt det så travelt som nå. Dagene flyr forbi og det er ikke tjangs til å kjede seg!

Tove og Finn

Skye Isle, Portree Harbour, onsdag 28 juni 2006.

Ålesund 11. juni 2006